mandag 25. juli 2011

Erfaren uskyld etter 22/7

Denne gangen ble Gullbjørn hjemme, mens Eivind og jeg har vært i Oslo i helga. Ingenting ble helt som det skulle. Vi skulle på kjærestehelg og gå på konsert, og vi spanderte til og med på oss hotellrom. Valget falt hotell g20 i Grensen, og beliggenheten er bare 150 meter fra Oslo Domkirke. Da vi ringte på vei inn til byen visste ikke resepsjonisten om vi kunne komme dit. Hun kunne se sperringer fra sin plass inne, men hun visste ikke om hun var innenfor eller utenfor sperringene. Det viste seg at hotellet var utenfor, men beliggenheten er så nær området at vi opplevde å være tett på etterarbeidet av bombinga og massakren på Utøya. Vi har sett væpna soldater gå løst omkring i gatene og ved sperringene, vi har sett ødeleggelsene og det begynnende opprydningsarbeidet. Vi hatt sett mye på tv og lest det vi kunne komme over på nettet. Mange ganger har vi gått forbi det stadig voksende blomsterhavet, vi har tent lys og lagt ned blomster. Vi har grått og klemt og tenkt på dem som er direkte involvert.

Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.

Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.

En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti".  "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".

Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.

Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.


Erfaren uskyld
Bjørg Eigard

Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft

Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening

Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning

Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.

mandag 16. mai 2011

Mamma eller passepike?

En av de morsomme gjettelekene som man kan ha på Karmøy (eller mer spesifikt i Veavågen der familien bor), er å prøve å finne ut om de unge jentene som triller barnevogn er mamma, eller er en avlastning til en mamma. Man får det ikke mer moro enn man lager selv, og dette er en av de tingene Gullbjørn prøver å forklare til Konrad Koala som ble med familien hjem fra Australia og nå bor sammen med familien til daglig.

Gullbjørn nevnte det nok da han fortalte at Konrad Koala kom til Australia - Konrad er ikke den skarpeste kniven i... i... i... ja, på det stedet der man legger kniver. Hans forfedre har gjennom årtusener spesialisert seg på så næringsfattig kost at man kunne ikke utvikle en slik luksus som en stor hjerne. Derfor skal det litt til at Konrad forstår alt det som foregår på Karmøy, men Gullbjørn satser på at med mye frukt, grønnsaker og snop så har Konrad energi til å lære litt om det stedet han er på nå.

Mamma eller passepike er et spill som er mer usikkert her enn de fleste andre steder i Norge. Ryktene sier at i Åkrehamn, fem kilometer sør for Veavågen, har de norges største andel enslige tenåringsmødre. Gudene må vite om det i Veavågen er mer vanlig med prevensjon eller å holde sammen når man får barn sammen. Når det er sagt så er jo Gullbjørn vant til at det kan være lurt å starte tidlig, for i Stavanger ble han vant til at matfars fire barnebarn sprang ned dørene. Mammaen deres var bare 19 år når hun ble mamma første gang, og hun startet sin andre karriere før hun fylte 30. I Veavågen er det uansett ofte yngre jenter som går på tur med barnevogn, og det kan gi litt mer spenning i hverdagen.

Det å gå på tur er forresten også et litt nytt fenomen for Konrad. Da han ble en del av familien gikk de ut av leiligheten, men de sa ikke at de skulle på tur, mens nå er det som regel ettermiddag eller helg når de snakker om det å gå ut som å gå ut på tur. Gullbjørn har prøvd å forklare at når man bor midt i en stor by så er det mer vanlig at man går når man skal gjøre det man gjør. På et lite sted som Vedavågen driver ikke folk og går på samme måten som i by.

Det kan virke som om det ikke er like mange steder å gå til, for som regel når familien går ut døra så setter de seg i en bil og kjører vekk. Idunn kjøres i barnehagen, og pappa kjører på jobb. Og mamma sitter på hjemmekontor. Dermed blir det ikke naturlig trim for noen av dem, slik det ble i Sydney der både mor og far gikk minimum 4 kilometer hver dag, og som regel mer. Det var så mye by å utforske, så mange nye steder å se.

Hekk- og hagebygda Vea har mye fint å se på den og. Formklipte hekker og forseggjorte hager, for eksempel. Sjøutsikt mot vest, der Utsira ligger ytterst. Museum tegnet av Snøhetta. I fjor på syttende mai hadde Veabygda Norges nyeste kirke, og den er fin den og. Men det er ikke så mye for familien å delta på. Så derfor, når de går ut på Vea, går de på tur. Og gjetter på hvem det er som triller barnevogna.

tirsdag 26. april 2011

Hjelp! Babyen er borte!

Gullbjørn har, fra sin plass øverst i sofaen, sett utover familien Ervik Vea sin stue, terasse og støyvoll, og observert samspillet mellom de fire som bor i huset i Vedavågen. Mens Sydney inspirerte til tanker om store spørsmål som favnet over et bredt spekter, sitter han nå og vurderer de nærmere ting. Ja for den del, han har jo også holdt seg oppdatert om situasjonen i verden. Likevel er det først når han klarer å lage koblinger mellom den han ser i den nære verden med det han får med seg fra den medierte sfæren av kunnskap fra det store internettet, det er da han blir inspirert til å skrive.

Nja, eller kanskje lager han koblingene selv, i ettertid. Noe har iallefall hendt siden han inntok plassen på sofaen som er verdt å rapportere. For fire uker siden kom familien hjem til Karmøy, og siden det har babyen i familien blitt borte! Dette er ikke en umiddelbar forsvinningsakt a la David Copperfield. Dette er av den typen som gradvis demrer, først små indikasjoner på avvikende adferd, så noen flere tegn, før det åpner seg i bevisstheten som en helt definitiv forskjell.

Eugene Ionesco har skrevet et fantastisk skuespill med et slikt tema. Han er en hovedmann i det som ble kalt det absurde teater, så da er det ikke så rart at handlingen er lagt til en landsby hvor det først er en av byens innbyggere som blir forvandlet til et neshorn, så en til. Det er ubehagelig at det skjer i landsbyen, men ikke mye mer. Hovedpersonen legger knapt merke til den første, men når nære venner av han plutselig blir forvandlet til neshorn vasker det innover stykket som en bølge. Og til sist er det faktisk bare hovedpersonen igjen som er menneske, og da er ikke neshorn rare lenger, de er normen. Den nest siste, en kvinnelig forsker som hovedpersonen er forelsket i, klarer ikke lenger stå imot presset og lengter til slutt etter å bli neshorn.

Men nå handler det ikke om folk som blir til neshorn, men om babyen som blir borte. Gullbjørn skal være den første til å innrømme det - her også handler det mer om en forvandling til noe enn fra noe, men det høres så mye mer dramatisk ut at en baby blir borte enn at babyen utvikler seg til å bli ei lita jente. Og når det ikke er så mye å skrive om så må man legge til så mye drama man kan. For noe har definitivt skjedd.

En ting er at kroppen har blitt annerledes. Føttene har strekt seg ut og er tilpasset gange, eller i dette tilfellet, løping, mens den hjulbente krabbestillingen har forsvunnet. Håret lar vente på seg, men de tretten tennene bidrar til at Gullbjørn tydelig ser at dette er ei jente.

En annen ting er kommunikasjonen. Mens babyen strekker seg mot noe hun vil ha, lager kanskje noen misfornøyde lyder til, så tar den lille jenta bestemt fast i en finger og strekker den i den retning hun vil, og kobler fingeren mot det hun ønsker. Det er kanskje litt vanskelig å sette sammen puslespill med fire biter, så istedet for å prøve selv og mislykkes, så er det bedre å legge puslebiten i ei hånd som klarer det. Hun kan ikke ta på seg sko selv, men hun vet hvor de er sånn at hun kan få sagt ifra at hun vil ut.

Og hvis mamma står i veien - så kan den lille jenta ta tak i fingeren og plassere mamma på en stol sånn at den lille jenta kan leke med gardinene, selv om det er helt åpenbart at mamma stod der for å passe på at hun ikke skulle leke med dem. Hun vet hva som ikke er lov, og så bryr hun seg ikke om det. Hun vet hva hun vil og kan sette seg på bakbeina. Og hun venter ikke lenger til hun blir tilbudt det hun vil ha, hun vet hvor koppen er, og kan få åpnet kjøleskapet for å peke på melka. Ikke med egen fysisk kraft, men med viljekraft og voksenhjelp.

Så er det språket. Gullbjørn hører at det er mange forskjellige lyder, og det er massevis av lange setninger. Det varierer ettersom om jenta prater i telefonen, med seg selv eller med de voksne. Men fremdeles skjønner han ingenting. Gullbjørn har sett et fascinerende forskningsverk over hvordan et barn lærer å snakke sammen med de andre han er rundt - Deb Roy filma hele leiligheten sin og hadde 90000 timer med video av hvordan sønnen hans lærte å snakke. Ordet starter som bababa og blir til water noen måneder senere.

Gullbjørn har ikke mulighet til å gjøre en sånn inngående datainnsamling og analyse, men det kan se ut som om den lille jenta prøver ut alle lydene. Men hun klarer å kommunisere så godt på andre måter at hun ikke egentlig trenger språk. De grunnleggende behov klarer hun å dekke med tegn og tilgang til voksne fingre. Og de voksne blir nesten alltid med. For det er spennende å finne ut hvem hun er og hva hun vil si. Det blir mer og mer tydelig, dag for dag.

fredag 15. april 2011

Hjemme, og nå er det slutt?


Nå har Gullbjørn vært hjemme i over to uker. Han har funnet plassen sin oppå sofaen der han satt før han og familien dro til Australia. Gullbjørn ble kjempeglad for å se storebror Ask igjen, og det var spesielt kjekt å se at Ask og Idunn har det så bra sammen. Idunn sier jo ikke så mye ennå, det trenger hun heller ikke, for de klarer å leke gjemsel og sisten helt uten at de kommuniserer med språk.

Det er jo litt å se på.

Foreldrene i familien styrer på og prøver å tilpasse huset sitt sånn at det passer til en tobarnsfamilie. Det mangler for eksempel et eget soverom til Idunn, så hun har fått myggnetting (eller himmel om du vil) over senga si, så er det iallfall litt avskjermet fra senga til mamma og pappa. Og Gullbjørn observerer, ikke uten overraskelse, at foreldrene bruker vanlige torsdags ettermiddager til å rydde, vaske klær og sette inn i oppvaskmaskina.

Det er litt å se på det også.

Men skal han være ærlig synes Gullbjørn at det er litt mindre å se på fra en sofarygg på Karmøy enn å se utover Sydney skyline fra en femte-etasjes balkong. Familien har til og med tatt i bruk televisjonsapparatet sitt, det satte de i skapet i leiligheten i Sydney, siden skyline var nok å ha som skjermsparer når kvelden hadde lagt seg over byen. Det har blitt lite øl også, selv om ryktene sier at det blir øl og musikk til husvasken i kveld.

Gullbjørn lurer på om det er sånn det skal være.

For hvis det er det kommer Gullbjørn ikke til å skrive så masse om Karmøy og støyvollen mot Vestre Veaveg. Da ser han heller ut på terassen og på den fine vindmølleblomsten i polyester og plast som familien skaffa seg i Chinatown en av de siste dagene i Sydney. Her er det sterk vind og den snurrer rundt og rundt. Og rundt. Fungerer den som en tidsmaskin? En teleportør? Kan Gullbjørn plutselig havne tilbake i Sydney?

Puh - nei. Det gikk visst ikke. Men det betyr vel ikke at alt er over etter turen? Gullbjørn vil ikke det, han har altfor mange minner som han ikke har rapportert. Han tok jo tross alt oppdraget. Han må skrive mere om pappene på tur i Newtown, og de blå fjellene, og til og med tullelandet Dubai som de såvidt var innom for siste gang på vei hjem. Så Gullbjørn anser seg ikke som ferdig ennå. Det er ennå mye å fortelle.

tirsdag 15. mars 2011

Det siste besøket har ankommet Sydney!


Gullbjørn har reflektert litt over besøk i det siste. Det begynner å nærme seg slutten av en fin tid for Gullbjørn og familien, og mens de har brukt den tida på å være turister i Sydney, har de også blitt veldig gode på å vise fram attraksjoner til sine gjester.

Litt tall må på plass. Familien kommer til å ha bodd i leiligheten i Myrtle Street i 111 dager når de forlater Sydney neste fredag. I 48 dager har det vært besøk som har bodd der. Hvis vi regner på antall mennesker, så har 10 gjester tilsammen sovet i leiligheten 88 ganger. Det vil si at det har vært et gjennomsnittlig belegg på 3,8 personer per overnatting i leiligheten, og at gjesterommet har hatt 43% dekning (Riktignok har Idunn sovet på eget rom noen netter, mens foreldrene har flyttet fram og tilbake mellom senger.

Den sist ankomne gjesten blir ikke med i statistikken, og Gullbjørn synes det er veldig kjekt. For det første hørte han ryktet om at noen skulle komme før jul, og så når Lina kom på besøk fikk han vite hvem det var. Når han kom var fremdeles uklart. Og for det andre så er det den første gjesten som er Gullbjørn sin slektning, og kommer spesielt på besøk til han. Så hvem er denne mystiske gjesten som har vært på backpacker-tur rundt i verden siden før jul? Jo, det er ingen annen enn Onkel Koala!

Som alle vet er Onkel Koala stamfaren til alle Teddybjørnene, men han er ikke i slekt med ekte bjørner. Hvis vi skal snakke om koalaene, så har de et liv som kunne vært tatt rett ut fra en Science Fiction-skildring av dyreliv på en annen planet. La oss starter med begynnelsen. Koala-hunnen har to livmødre (livmorer?) som blir befruktet av hannens gaffelformede penis. Likevel er tvillinger ekstremt sjeldne. Etter en måned eller så er det en bitteliten hårløs, øreløs og blind liten centimeter som fødes og finner seg til rette i mammaens lille lomme.

I seks måneder får den lille (kalt Joey) bare morsmelk inne i en lomme som moren lukker som en joggebukse med en muskel. Etterhvert flytter Joey seg opp på ryggen og veksler mellom melk og næring rett fra mammaens tarm i seks nye måneder. Dette er viktig, for den voksne koalaen spiser eucalyptus, og den inneholder giftige stoffer. Mammas tarm har bakterier som tar knekken på giften sånn at Joeyen ikke blir syk av å spise. Og så blir Joey til Koala og klar for livet ute. Det består stort sett av å sitte i et tre og sove 20 til 22 timer i døgnet.

Når Koala er våken spiser den eucalyptusblader i mengder. Eucalyptus er nemlig ikke særlig næringsrikt, så Koala får ikke masse energi til å gjøre forskjellige ting. han er et ordentlig dovent dyr. Man kunne kanskje tro at Koalaen fikk god tid til å tenke og reflektere over saker og ting, slik som Gullbjørn gjør. Men neida, det kan han ikke, for man kan ikke tillate seg å ha stor hjerne på så næringsfattig kost.

Det spiller ingen rolle for Gullbjørn at Onkel Koala ikke er "the brightest banana in the bunch" som man kan si på engelsk. Han er en grå eminense i familien likevel, og det er veldig kjekt at han kom fram til Sydney for å være med på siste del av turen.  

onsdag 9. mars 2011

I sjømannskirka

Gullbjørn er litt overrasket over familiens plutselige hang til å gå i kirka. Det lot seg liksom forklare når pappaen i familien ikke kjente så mange andre foreldre og gikk på lekegruppe der. Og når mor dro for å hjelpe kirka med endringsprosess. Men sist søndag toppet det seg for Gullbjørn. Familien skulle bruke søndagen på å gå tur og så gå på gudstjeneste, og det har aldri skjedd før, selv om de på Karmøy bor i gangavstand til 2 matbutikker, 1 kirke og 3 bedehus uten å benytte seg av mer enn den ene av matbutikkene!

Det var nemlig fastelaven og karneval i kirka, og på forhånd hadde familien vært på det kinesiske markedet og lett etter kostyme. De eneste direkte kostymene de fant var plagg i voksenstørrelse med nettingstrømper til, og det passet ikke helt til Idunn verken i størrelse eller uttrykk. De fant heller en kinesisk drakt i nesten riktig størrelse i svart og rødt, og dermed var Idunn klar til karneval som Kung-Fu-Mester!

Når de kom til kirka viste det seg at utkledning gjaldt også for voksne. Lena som er prest var utkledd som Bakemester Harepus, mannen hennes, Ole Jakob var en skummel viking i prestekjole (?). Det er de to som er fast ansatt i sjømannskirka, men Lena som prest har hatt veldig mye å gjøre i de siste.



Hun er ansvarlig for hele Australia og New Zealand, og med antallet naturkatastrofer som har vært i området har hun vært i nærmest konstant bedredsskap i det siste. I tillegg farer hun rundt omkring og er med på semesterstart for de norske studentene. Om det skulle skje noe, at noen havner på sykehus, dør eller blir savnet, så gjør hun jobben sognepresten vanligvis gjør, drar på besøk og er i kontakt med pårørende, bare det at hennes sogn er et helt kontinent.

På søndagen var det uansett midt i en veldig hektisk periode for Lena, og gudstjenesten ble utført av Morten hjelper, for anledningen i pingvin-drakt - og vi var litt usikker på hvordan de konservative til stede likte seg, for dette var annerledes enn noe vi har vært med på før. Først var det prosesjon med alle utkledte barna og avsynging av "karneval-vi skal på karneval". Trosbekjennelsen var også erstattet av en sang, og preken ble utført sittende som lesestund. Idunn koste seg og danset med. Etter at gudstjenesten var over (på en halvtime) ble hun med på bilder av alle med kostyme, men som den eneste med ryggen mot kamera.

Og så var det fastelavensboller, saft og kaffe, og til Gullbjørns store overraskelse ville ikke Idunn klatre i trappa, hun ville leke ute sammen med de andre barna. Og foreldrene syntes det var så hyggelig å se på at Idunn fikk leke seg helt til det bare var en annen unge igjen å leke med. Han bodde på kirka, så han skulle ikke hjem, så plutselig ble Idunn som foreldrene - sist til å gå hvis det er kjekt.



lørdag 5. mars 2011

Oj, hva var det som skjedde med tida?

Gullbjørn oppdaget plutselig at det var nesten en måned siden sist innlegg. Det er allerede et par uker siden Gullbjørn oppdaget at oppdraget i Sydney går mot slutten, og om ikke lenge vender Gullbjørn og familien nesen hjemover mot nordvest. Fire måneder i en fremmed by som ikke lenger er så fremmed går fryktelig fort på en måte, samtidig som at de fire månedene inneholder en hel levetid. Det har vart mye lenger enn fire måneder hjemme.

Gullbjørn er klar over at dette høres rart ut, men nå vet han at det er akkurat sånn som Einstein forklarte med relativitetsteorien - tida er avhengig av hvor du er. Det vil si, ikke akkurat som Einstein, for ingen her har bevegd seg i nærheten av lysets hastighet, og ingen kommer til å komme hjem til et Norge der alle har blitt fryktelig gamle.

Forresten kan Gullbjørn huske hvordan han lærte om denne relativitetsteorien - fysikklæreren hans hadde laget et godt eksempel egentlig - at en spydkaster løper forbi en port, og hvis det går skikkelig fort (altså i nærheten av 300.000 kilometer per sekund) så kommer spydet til å se kortere ut for en observatør på friidrettsbanen.

Dersom mennesket lærte seg å bevege seg så raskt uten noen som helst maskin rundt seg så skulle det altså være et poeng å fyke forbi en bane på jorda. Og ikke minst, hvis man har tilgang på en friidrettsbane og et i overkant godt syn eller kamera så kan man sette opp en port og satse på at noen med et spyd farer forbi.

Poenget her er todelt: det er viktig med gode fysikklærere, men ikke minst, i vitenskapen er det viktig at man ikke er for kritisk til forutsetningene for å kunne lære godt av et eksempel. Gullbjørn kunne hatt lyst til å si at det er ikke alltid at kritisk tankegang funker godt i forskningens verden, men han lar være fordi han vet at han er urimelig.

Om det ikke skjer noe med tida sånn rent objektivt sett, så er det ingen tvil om at det har skjedd noe med tida til familien. De har lært en helt ny by å kjenne, og nesten uten at de la merke til det (for i begynnelsen drev de og kjente etter hele tida) så har de gått over fra å være besøkende til at de bor her, har skaffet seg rutiner og vaner og venner.

Mor går på jobb og far går på lekegrupper. Far har fått to gode kamerater som også er hjemme med barn, og de møtes for kaffe før lekegrupper og går på konserter sånn innimellom. Av og til besøker familien nye venner i byen, og av og til går de søndagsturen alene.

Og uansett hva det er som kommer til å skje til neste år, eller året etter der, og om de kommer tilbake osv - så har oppholdet satt varige spor. Og for å ikke bare ergre Gullbjørns fysikklærer, men også hans norsklærer, så vil han gjerne avslutte dette innlegget med å si at så langt - har alle vært enige om at det har vært en fin tur.

onsdag 9. februar 2011

Gleden over å få være vertskap

Gullbjørn har i dag tatt i mot gjester igjen, og han kan ikke annet si enn at det er en stor glede. Nå er det fullt hus i leiligheten, faktisk så fullt at Gullbjørn er litt usikker paa om gjestfrihetsviljen er større enn evnen. Men der det er hjerterom er det husrom, og så får man etterhvert se hvordan det går.

For det første faar man lov til å dra til flyplassen og hente besøk. Far i familien dro ut for to dager siden for å hente Kåre, en kamerat hjemmefra, og mor i familien fikk ta imot sin niese Anna med samboer Hans Jacob i morges. Det å dra ut på en stor internasjonal flyplass for å ta imot besøk er ikke noe man kan gjøre så ofte, og da står man blant limousinsjåfører i dress med håndholdte skilt samt folk med heliumballonger der det står velkommen, eller velkommen hjem. Og mange ansikter som er fulle av forventing og ser på de slitne forventningsfulle fjesene som kommer ut gjennom slusene.

Det å stå der og se på en stund er en liten gave. Lettelsen til de som møter noen de aldri har truffet før i en fremmed by. Gjensynsgleden mellom folk som ikke har sett hverandre på en stund. Barn og foreldre, kjærester og venner, det er vakkert å få lov til å være med på noe så privat på offentlig sted.

Familien har ikke bil å ta med de besøkende i, men de kan iallfall veilede besøket ut til nærmeste taxi, og gi en liten introduksjon til byen på vei inn mot sentrum. Og så kan man vise frem en by som etterhvert blir mer og mer kjent, og man blir mer og mer kjent med reaksjonene. For eksempel var det helt ubetalelig å vaere med Lise i det hun så Operahuset for første gang, Gullbjørn tror ikke hun forventet å se det, og så var det plutselig der. Det er jo en treningssak å la besøket oppdage byen selv også, for eksempel å bare slippe dem løs på food courten uten å si hva vi synes er godt.

Det kan vaere greit med lokalkjennskap til transport og hvilke highlights man bør få med seg på de dagene man har, men noen syn gir seg selv. Lise dro forbi operahuset i båt, og tok mange bilder, og så var hun helt naer, og tok mange bilder, og så seilte hun forbi et par ganger til, og da ble det jammen flere bilder. Det huset er vanvittig fotogent og ganske besnærende. Erlend som bodde på Manly og tok ferga hver dag mens han var her sa det sånn at den fergeturen blir man ikke lei, Sydneybukta er fantastisk hver gang. Det kan Gulbjørn skrive under på.

Ikke bare bukta, forresten, det er fint å dele mye av byen, her den ligger med alle parkene sine, vannparken med fontenene som kjøler ned folk på varme dager i Darling harbour, og ikke minst, utsikten fra balkongen der Gullbjørn kjøler seg selv og gjestene ned med øl og ser baksiden av Sydney's skyline. Og takket være Lina, som tok bilder fra balkongen, og takket være Lise, som tok bilder fra tårnet så kan Gullbjørn både vise fram hva han ser, og hvordan han blir sett.


Her er det Gullbjørn ser om kvelden - Sydney-tårnet til høyre med gult spir.






Utsikt fra Tower mot sørvest, vi bor i den lille svarte firkanten




Og utsnittet her er faktisk Gullbjørns balkong!

søndag 6. februar 2011

Gullbjørn får besøk!

I dag er det tomt og kaldt i leiligheten i Sydney igjen. Det siste er behagelig, etter den varmeste uka de som måler været i Sydney har opplevd. Nåja, alle har jo opplevd heten, men de som skriver ned tallene er kanskje mer opptatt av at det er rekord enn andre. Gullbjørn syns det er morsomt å ha vært med på den varmeste natta noensinne observert (vitenskapelig) i Sydney, den var altså på 27,6 grader, og akkurat nå har temperaturen kommet seg helt ned på 18.

Men tomt er det også, Gullbjørn syns det er litt trist at han ikke har besøk lenger. Han fikk nemlig besøk hjemmefra, fra Lina som bodde sammen med Gullbjørn i flere år, og som har kommet hjem på ferier i alle år siden. Linas mamma var nemlig Gullbjørns og Blå Elefants matmor. Samtidig kom Superlise, som var et nytt og hyggelig bekjentskap for Gullbjørn, Han forstår jo at Superlise har vært lenge i familien og kjente matmor godt. Mor i familien er også oppvokst med Superlise som nærmeste nabo og første barnevakt. Gullbjørn fikk høre at Superlise dengang inspirerte mor i familien til å si Lise, Det var ikke som aller første ord, men var det før mamman hennes fikk høre henne si mamma.

Selv om matmor ikke fikk bli med på denne turen, slik det egentlig var planlagt, kan ikke Gullbjørn si annet enn at han hadde det veldig hyggelig med besøket. Han fikk vist frem det beste han meste at Sydney har å by på, ja han vet jo litt om det nå, og sendte dem på 2 akvarier og Wildlife World og til Sydney-tårnet, i tillegg til strandlivet som denne byen har som sitt hovedfortrinn i forhold til andre byer Sydney liker å sammenligne seg med. Det var jo også skrekkelig varmt den siste uka, og Gullbjørn og besøket dro også alene på stranda mens mor i familien var på jobb, og pappaen og Idunn var på lekegruppe.

På mandag dro de på Manly-stranda, og på tirsdag måtte de holde seg ute av sola fordi de var solbrente. Og på onsdag dro de på Bondi og på torsdag måtte de holde seg ute av sola fordi de var solbrente. Og på fredag dro de på dykketur, og Gullbjørn kan melde at livet under vann i Sydney var flott, og haiete, men fargene ligner mer på de norske enn på korallene mer rundt jordas magebelte.

Lørdagen var det så varmt at ingen hadde lyst til å være i sola lenger enn de trengte. Nå forsto vi endelig skiltene som reklamerte med "indoor dining" på restauranter. Å ha et begrep om å spise innendørs er vel like fremmed for nordboere som utepils er for Sydney-siders. Familien og gjester dro alle på kjøpesenter, som var stappa fullt av andre som hadde samme idé, og så dro de på Powerhouse, museum for teknikk og design og koste seg nesten alene med utstillingene der.

Da kunne Idunn få springe nesten fritt omkring mens de voksne kunne velge om de ville springe etter og rope "sæm æ å tar dæ" eller se ettertenksomt på Beninis fotografier og nye autralske oppfinnelser. Og uansett hvilken tilnærming som ble valgt så fikk alle is etterpå.

fredag 4. februar 2011

Verdensmestre i hyggelighet?

På bussen nordover gjennom CBD en tidlig morgen kom pappaen i familien i prat med en dame på godt over 70 år. Hun fortalte at hun var på vei til pensjonistfilmklubben hun var med i. "Det er viktig å ha noe artig å gjøre på når man er pensjonist", fortalte hun ivrig.

Denne uka hadde de hatt "Another Year" av Mike Leigh i hjemmelekse, og hun så fram til å diskutere filmen med de andre i klubben samtidig som de drakk kaffe av altfor små kopper og spiste krumkaker sirlig dandert på skjørt porselensservise med kniplingsduker under. Eller i alle fall var det slik pappa sitt indre bilde av eventuelle norske pensjonistfilmklubber så ut.

Da den sjarmerende eldre damen skjønte at pappaen mente at "The King's Speech" er en perfekt film som det ville ha vært umulig å forbedre, og at han hadde tenkt å se både "True Grit" og "Black Swan" som hun selv likte veldig godt, foreslo hun at de skulle ta følge til fots fra siste holdeplass der bussen stoppet og videre til Circular Quay. På veien diskuterte de mer film, og da de kom fram ble de stående og snakke om hvem som bør vinne Oscar om noen uker, før de gikk hver til sitt.

Gullbjørn så at dette møtet fikk pappa til å tenke en tanke som dukker opp hver bidige dag: Hva er det som gjør at vilt fremmede her nede er så hyggelige hele tida?
Engelskmennene er høflige fordi det er forventet av dem, og amerikanerne har sin overfladiske jovialitet, men folka her virker genuint utadvendte og trivelige. De eneste fremmede hjemme som er like forbanna hyggelige er narkisene som selger gatemagasiner.

Pappa og Gullbjørn grublet litt over dette, og gikk mot Wharf 3 der ferja til Manly går fra. Og der møtte de en selger av gatemagasinet "The Big Issue". For en kombinasjon - en representant for den mest serviceinnstilte yrkesgruppa i verden i det landet som har de hyggeligste folka!

Pappa kjøpte bladet, som hadde Jack Nicholson på forsida, og selgeren var i kjempehumør der han spøkte og lo og bidro til at en til vanlig morgengretten pappa fikk en ganske god start på dagen. Og siden Idunn sovna på ferja fikk han lest litt også.

søndag 30. januar 2011

Gullbjoern i Chinatown

Naa synes Gullbjørn at det er på tide å rapportere fra Chinatown. UTS Haymarket, der kontoret til mor er, ligger nemlig midt i Chinatown, og bare få minutters gange fra Koreatown. Så Gullbjørn har lurt på når han skulle skrive om dette, fordi det skjer jo nye ting med familien nesten på daglig basis i møte med Kina.

Chinatown i Sydney er ikke noen turistgreie, sånn som man kan oppfatte at det er i London, der kineserne har flytta ut av byen, men driver butikkene sine og restaurantene sine i Chinatown. Dette er en levende del av en by som er så stappfull av kinesere og andre asiater at det fins fullt av små etablissementer som bare selger ting som kinesere liker. Naturlig nok er alle skiltene paa kinesisk og kanksje engelsk. Kinesere har det bodd en del av siden 1850, da var det gullrush i landet, og det ennå var noen år til myndighetene fant ut at de var fremmedfiendtlige overfor ikkevestlige innvandrere. Det var de nemlig fram til 1973, når de åpnet grensene igjen for faglærte folk som ville bo her, og det setter preg iallfall på denne delen av byen.

Det er for eksempel et nydelig apotek som har en hel vegg full av ei hylle for kinesiske remedier. Det er små trefarga skuffer, hver av dem har et sølvfarga håndtak og en liten plakett med plass til navnet. Men alle navnene er uforstaaelige for oss som ikke leser tegn.

Kineserne liker også iste av melkevariant, og oppi putter de små svarte kuler av tapioka som de kaller perler. Du får et ekstra stort sugerør sånn at kulene kan bli med opp røret. Mor hadde kvinnet seg opp i flere dager før hun kjøpte sin første, og så langt eneste, perledrikk. Idunn fikk også smake. Små barn er kanskje innstilt på å like søte ting uansett smak, og Idunn gulpet ned i massevis. Mor og far syntes jasminsmaken var så sterk at det smakte parfymert toalettpapir.

Og apropos toalettpapir, nå skal Gullbjørn bryte en barriere. Han vet nemlig, fordi Idunn ikke bruker toalettpapir enda, at de små svarte kulene med tapioka ser nøyaktig like ut etter at de har vært gjennom tarmsystemet. Han håper at det ikke får andre til å avstå fra melketeperler selv om familien ikke kommer til å bli storkonsumenter.

Kan man kalle det storkonsumenter når det gjelder utdanningssteder? Det har nemlig vært sommerferie for studentene. Men hver dag har det vært stappfullt i fellesomraadene på universitetet. Og jo nærmere helg det er, jo høyere har prosentandelen asiatiske studenter vært. En søndagskveld Gullbjørn kom innom UTS telte han bare to blonde studenter, resten var fra et eller annet sted i Asia. De er skrekkelig flittige.

Gullbjoern har også hørt mor fortelle om den kinesiske damen som hun deler avlukke med. Hun har en sønn på 10, som Ask, og den siste måneden har hun ikke vært på jobb. Nå er hun tilbake igjen, og kunne fortelle at hun hadde vært hjemme siden sønnen hadde sommerferie. Så hyggelig, tenkte mor. Damen fortsatte: hun hadde hatt hjemmeskole for sønnen. Han hadde jo gått på australsk skole nesten et helt år. Han skal hjem til Kina om en måned, og moren er redd for at han vil henge etter fordi det er så avslappet skolegang her i forhold til Kina. De hadde pugget sammen den siste måneden. Hun håper at han slipper å dumpe ned et år, men det er altså frykten. Det hadde nok ikke skjedd hjemme. Hadde hun spurt Gullbjørn ville han kanskje sagt at barn skal være barn. Men det var ingen som spurte han.

onsdag 26. januar 2011

Festlig fyrverkeri

Nå har familien vært gjennom nok en ny australsk praksis, Australia Day, og Gullbjørn kan rapportere at han kan kjenne igjen at også dette gjøres på det han har lært å kjenne som australsk vis. Men først litt fakta. Australia Day er nasjonaldagen, og den minnes den første fangekolonien som satte ned flagget i Sydney-havna. Det er minst to grupper som føler seg støtt av valget av dato.

Det ene, mest åpenbare, er aboriginere, som ikke nødvendigvis syns at det er en fin ting at man feirer begynnelsen på en voldsom nedslakting av dem som var der fra før. De andre er de som ikke syns at fangetransporten var noe som skulle feires. Derfor finnes det utallige forslag på andre datoer som kunne vært like fine å feire. Slik som 1. Nyttårsdag. Det er dagen til Føderasjonen, men det møter motstand fordi det jo allerede er en offentlig helligdag. Andre datoer er uaktuelle fordi de enten feirer en liten gruppe, som soldater under 2. Verdenskrig, eller er for nært knyttet til en av delstatene, som for eksempel åpningen av det første parlamentet, som var en ære som gikk til Melbourne i Victoria, og det var visst andre snurt for.

Disse stridighetene er muligens grunnen til at familien har opplevd at australiere ikke helt vet hva de feirer og har fått svar som ligner på “17. Mai er bursdagen til Norge”, og kanskje er det like greit, for Gullbjørn syns at de har fått til en inkluderende dag for gamle og nye australiere. Den første festen familien så var mange boder og konsert i Victoria park, et steinkast unna hjemme. Eivind og Idunn gikk rundt og oppdaget at de fleste der var aboriginere. Men han vet ikke om grunnen til at mange stirret på dem fordi de var så hvite, eller om det bare var fordi han hadde Idunn i sele på ryggen.

Senere på kvelden, når det egentlig er leggetid for Idunn, fikk hun heller sitte i vogna mens familien gikk samlet inn mot Darling Harbour. Dette må være Idunns første opplevelse av folkehav, og langt unna begynte de å gå i kø mot den lille havna som hadde hovedunderholdninga for kvelden. Og når de nærmet seg var de i gang med kveldens nykomponerte symfoni for orkester, kor og, når det nærmet seg slutten: fyrverkeri!

Etter symfonien var det avsynging av nasjonalsang. Med en start med brummende didgeridoer og tøffe rytmer hintet det allerede på at dette ikke var “Ja, vi elsker” sunget med lyrisk alt som forsanger. Her kom også fyrverkeriet fram på avgjørende punkter, og jeg tror aldri at vår sang kunne høstet sånn stor jubel.

Til slutt var det stor finale der fyrverkeriet var hovedstjerna. Hvis det er noe hun kan, Australia, så er det å lage fyrverkeri med lyd og lysshow til, og familien stod som sild i tønne og måpte opp på himmelen. Det vil si, Idunn, som så sitt tredje fyrverkeri i går ble redd som før og prøvde først å flykte bakover fra sin posisjon på mors skuldre, men etterhvert nøyde hun seg med å måpe og peke nølende opp på himmelen. Heldigvis var det så mye å se på, både av lys og folk etterpå at hun raskt ble trygg nok til å kose seg skikkelig igjen.

Selv om vi skryter av at vår feiring av 17. Mai er så barnevennlig på grunn av barnetoget, så hadde denne dagen mye for barna. Ingen gikk i kløende bunader eller korpsuniformer. Det var massevis av morsomme lyseffekter, kroppsmaling, juksetatoveringer og festlige hodeplagg av alle slag. Flosshatter laget i flagg, flaggtatovering, flaggsandaler og flaggsaronger, fiberoptiske hanekammer, lyssverd, oppblåsbare Harbour Bridge-hatter som langt overgår heliumballonger. Og effektene brukes av folk i antrekk av alle grader av festlighet. Til og med damer i hijab og heldekkende drakter syntes ikke det var noe upassende å tre hodeplagg utenpå hijaben!

Gullbjørn syns feiringen tyder på at folk kan være australske uansett form, farge og religion, og da er det kanskje ikke så viktig hvorfor de feirer, men at de har noen felles minner og opplevelser. Ja til fest!

mandag 17. januar 2011

Når Idunn ikke sover går foreldrene på museum

Gullbjørn ser at familien ikke alltid er helt enige. Spesielt når Idunn skal sove er et omstridt tema. Uansett hvor trøtt hun er, så er soving en ufrivillig aktivitet, kanskje med unntak av de få gangene hun har sovnet ved matbordet.

Her om dagen var Idunn trøtt og litt grinete, og foreldrene var sultne. De tenkte at det var lurt å gå litt rundt med vogna for å få Idunn til å sove, og så kunne de få spist på en bittelitt bedre restaurant mens Idunn sov. De gikk langt og lenger enn langt, men Idunn sovnet ikke, til tross for kjedelige omgivelser og ruglete underlag.

Kanskje det er for varmt, tenkte foreldrene, og akkurat da gikk de forbi det nasjonale marinemuseet. Der er det kanskje muligheter for litt luftkondisjonering og rolige, litt mørke omgivelser. Det var gratis å komme inn, og det var søndag, så da var det mange frivillige museumsguider klare for å fortelle om akkurat den båten de er mest interessert i. Det var også en spesialomvisning om barnemigrasjon som spesielt vakte familiens oppmerksomhet.

Like utenfor Marinemuseet er det landingsplass for ferga fra nordkysten av Sydneyhavna, så der hadde familien vært før, og lagt merke til en vegg fullt innskrevet med navn. Den store svarte granittflata var nesten illevarslende, for andre steder hvor man får lyst til å inngravere en masse navn er det ofte fordi de har ofret seg, eller er ofre for en større katastrofe. Men ikke her. Dette var "The Welcome wall". Ikke langt unna var Darling Island, Australias svar på Ellis Island i New York, der alle nyankomne kom i land. Og her var minnesmerke for å hedre alle de som tok turen, frivillig eller ufrivillig.

Noen av de ufrivillige, altå fangene, er godt kjent historie. Men barnemigrasjonen er en helt annen sak. Australierne hadde som mål å ha mye innvandring, derav slagordet "populate or perish". På den ene siden er det en oppfordring om å få mange barn, på den andre siden, hvorfor ikke få barn til å komme hit, de har jo mange år foran seg, er billige i drift og kan jobbe hele livet.

Etter andre verdenskrig satte Australske myndigheter seg som mål å få 50 000 barn til å flytte hit. De lyktes å få hit 8000 barn. Barna kom fra engelske, overfylte barnehjem. Barna ble spurt om de ville dra på ferie til Australia, og i barnehjem etter barnehjem var det fulle rom med hender i været. Så ble de utstyrt med nye klær, som mange av dem aldri hadde hatt før, og så dro de på digre båter som reiste lenge og vel før de kom i land i det forgjettede ferieland.

Eller, plutselig var det ingen som snakket om ferie lenger. "Vær glad for at du har fått komme hit" var et nytt omkved mens de ble forklart hva de skulle gjøre for å fortjene herligheten. Barna ble sendt på arbeidsleirer forkledt som skoler drevet av nonner. For å gi et eksempel kunne man på museumsutstillinga få prøve å løfte ei bøtte med ti kilo murstein eller vri en hendel som om man kjernet smør.

"Pass på ryggen din, gjør dette bare under oppsyn av voksne" sto det på museumsutstillingen. Men for barna det gjaldt virket det som om de voksne ikke brydde seg særlig om ryggene deres eller deres omsorg, for den del. Et gjensyn med barna i dag viste at mange av dem ble bitre som voksne, og det er jo ikke så rart. Hvis det ikke hadde blitt gjort i statlig regi hadde man kalt dette menneskehandel i dag. Den siste gjengen med unger ble transportert i 1967, så dette er i høyeste grad folk som lever i dag.

Så mye av det som var skrevet, fikk ikke Gullbjørn lest, for Idunn var våken og utålmodig, og han gjorde sitt beste for å få henne til å slappe av. Men det var nok til å få et innblikk i enda en forferdelig praksis gjort av det man tenker på som siviliserte samfunn. Og Idunn sov ikke på mange timer ennå.

Gullbjørn ser på fangetransport

Innimellom lurer Gullbjørn på hva for et land han har kommet til. De er jo så veldig hyggelige og vennlige her, men så har de også en del skampletter på historien. Nja, den første skampletten var det vel egentlig ikke Australia som sto for. Australia eksisterte ikke for de som hadde vært her i en, la oss si, 50 000 år.

Så kom denne kaptain Cook, mesternavigatør og eventyrer seilende over Stillehavet og kom til slutt til Botany Bay, som er noen kilometer sør for sentrum, men del av Sydney. Dette var hans første reise, og han var den første som møtte de australske aboriginerne. I dag har Captain Cook et eget rederi med korttidscruise fra Sydney Harbour og rundt omkring, og vi har lagt merke til det fordi Cook bruker et flagg som er en trekantet utgave av det norske.

På hans andre reise ble han den første som krysset den antarktiske polarsirkelen. Dette skjedde den 17. januar 1773, som var 216 år før Idunns søskenbarn Amanda ble født i Trondheim, og hun har bursdag i dag! Gratulerer med dagen både til den sørlige polarsirkel og Amanda!

På hans tredje og siste reise kom han til Hawaii, og lenger kom han sannelig ikke. Men til gjengjeld fikk han okkupere en god del plass i grunnfagspensum i sosialantropologi. Når han først kom i land på Hawaii, hadde han sirklet med klokka rundt øya, og både ferden og skipet hans minte Hawaiianerne om freds- og høsteguden Lomo, som de tilfeldigvis akkurat feiret festival for. Cook og crewet hans ble mottatt som guder, bokstavelig talt, og de ble feiret som guder i en måned.

Så dro Cook og gjengen, men masta knakk, så da måtte de tilbake igjen til øya. Men da var Hawaiianerne ferdig med å feire fred og fordragelighet, og det spekuleres i om de rett og slett syns det var upassende at Lomo skulle komme tilbake når de verken hadde fått satt på vaffeljernet eller hadde lyst på besøk.

Uansett hva som var grunnen til uvennskapen, så døde Captain Cook av en rekke stikkskader han fikk på stranda. Riktignok ble han tatt på fersken i å prøve å kidnappe kongen av Hawaii, visstnok i et forsøk på å forhindre Hawaiianerne i å stikke av med den ene lettbåten hans. Men en historie om reint tjuveri og hevnaksjoner hadde gjort det langt mindre interessant å studere fremmede folkeslag.

Men tilbake til utgangspunktet. Det var ingen som nøyde seg med å studere aboriginerne i Australia. Engelskmennene så ikke på dem som noen trussel, sannsynligvis etter erfaringene med å ufarliggjøre amerikanske indianere med virus og sprit tenkte de vel ikke over at landet var bebodd fra før. Her hadde de et stort landområde, og hva gjør de med det?

"La oss bli kvitt fangene fra våre overfylte fengsler" foreslo en av Cooks medreisende, og slik ble det. Fanger i sin beste alder, som ikke ble regnet som særlig farlige, ble sendt til Australia for å jobbe for føda, men ikke noe mer. I sin tid ble faktisk borttransportering regnet for å være en human løsning, men det sier vel ikke så mye når alternativet var henrettelse.

Uansett så kom de første fangene til Botany Bay den 20. januar 1788, og den 26. januar etablerte de kolonien sin i Port Jackson litt lenger inn i landet. Den dag i dag feires 26. januar som Australia Day, og få reisende kommer seg unna besøk på begge to steder. Port Jackson har blitt til Circular Quay, sirkelkaia, senter for alle ferjene i Sydney-havna og et turistsenter, mens Botany Bay er hjem for flyplassen Kingsford, som gjør at en reise til Australia fra Norge i dag er lang, men slett ikke uoverkommelig.

onsdag 12. januar 2011

Familien har besøk hjemmefra

I det siste har det vært fullt hus i leiligheten med balkongen. Mens morfar fikk eget soverom har Astrid sovet på stua og holdt Gullbjørn med selskap. Stua har vært åsted for en lang rekke koselige frokoster og middager, blant annet laget morfar biff til familien, og Astrid laget en lang rekke salater av middags-, frukt- og tilbehørstypen.

Mens morfar ikke har vært i Sydney siden 1999, hadde ikke Astrid vært i byen før, og familien hadde samlet opp noen av turistopplevelsene de var nødt til å komme seg igjennom til besøket kunne være med. Det var slik at det kom for en dag at Idunn synes at fisk er utrolig spennende. Oppdagelsen ble gjort i wildlife-senteret.

Hun koste seg lenge med å se på fiskene som fungerte som kulisser i bassenget til verdens største krokodille i fangenskap. Mens kroko var en slapp, diger kropp som bare beveget seg i sakte fart (hans venner i virkelige livet har nok ikke det privilegiet akkurat når det er snakk om å få seg mat), var fiskene kjappe og kvikke. De var dessverre knapt nevnt med navn, men det gjorde ingenting, for Idunn kan ikke lese, og fikk dermed ikke med seg at disse fiskene ikke var særlig interessante.

Noen dager senere fikk Gullbjørn bekreftet at Idunn er familiens mest sannsynlige kandidat til en framtidig marinbiolog-karriere, i akvariet. Der er det to digre havbassenger der en går gjennom tunneller i bunnen med haier, skilpadder, sjøkyr og andre fisker som svømmer over hodet på en. Dette må nesten være det nærmeste en kommer dykking uten å bli våt på beina. Og Idunn så og så, og pekte og ville nok helst inn til fiskene for å ta på dem.

Det siste fikk vi en løsning på - iallfall nesten. Familien kjøpte en plakat av et korallrev for å pynte på de hvite betongveggene i stua. Under opphenging ble Idunn så sint av at plakaten ble forsøkt hengt opp i voksnes øyehøyde at det ikke ble ro før plakaten var i god høyde. Nå henger plakaten lavt, som om det var et akvarium på veggen, og Idunn løper entusiastisk bort innimellom for å peke på fisken.

Av andre attraksjoner som familien og besøket forserte kan nevnes diverse strender, tårn, bygater og annet. Men den ene bydelen familien fikk oppleve som de ikke hadde vært i før kunne vært unngått. Morfar trodde nemlig ikke at sola tok særlig godt gjennom sand, derfor smurte han ikke fotbladene sine den ene dagen på stranda.

Resultatet var andre grads solforbrenning og besøk på legevakta i Balmain. Heldigvis ble han godt og humoristisk behandlet av sykepleiere og leger som så på føttene hans. Og den ene sykepleieren hadde medfølelse med morfar fordi hun hadde gjort den samme tabben på Bali en gang. Og dermed fikk han spesialbehandling med full bandasjering selv om de rundt egentlig mente at det ikke var verre enn at vanlige apotekprodukter kunne gjort susen. Med bandasjer på beina og nye sandaler med plass til alt ble morfar helt resitituert og kunne nyte resten av ferien uten vondt. Og så dro Astrid og morfar hjem og det ble stilt igjen på stua til Gullbjørn.

mandag 3. januar 2011

Nyttårsaften i Sydney!

Endelig var kvelden kommet. For Sydney-siders, som de innfødte kaller seg, er dette utvilsomt den dagen i året de er mest stolte av byen sin. Hele verdens øyne er på Sydney, siden det er den første verdensbyen som går inn i det nye året, og det er viktig å vise hvor flott byen er. Og det gjør man ved å ha verdens største fyrverkeri.

Familien hadde fått besøk av morfar Magnar (83) og kusine Astrid (24) dagen før. Mor i familien hadde kjøpt billetter (som kostet den nette sum av kr 30 pr stykk) til nyttårsfeiringa på et sted som heter Barangaroo, som ligger på nordvestspissen av halvøya som CBD ligger på. Det er på "feil" side i forhold til Operahuset, men nettopp derfor er det færre folk, god plass, og faktisk bedre utsikt til broa enn hva man får på den mest populære sida.

På forhånd hadde familien laget en omfattende piknik-korg med mengder av mat, ekstra klær mot vinden som alltid er på Barangaroo, lommelykter og campingstoler. På veien dit gikk de gjennom et bilfritt sentrum, og det var litt rart å se hvordan byen så ut når den var stappfull av folk, men uten bilstøy. Totalt samler det seg minst halvannen million mennesker for å se fyrverkeriet!

Framme på Barangaroo var det rigget til som en skikkelig festival, med hyggelige vakter i inngangen, boder med mat fra hele verden, og verdens reineste festivaldasser. Familien hadde i likhet med andre familiefolk kjøpt billetter til det alkoholfrie området. Der var det allerede fullt av folk som hadde satt seg til, og familien satte også opp tingene sine og syntes det var fin utsikt til nesten hele broa og i det hele tatt en fin stemning.

På himmelen var det et akrobatfly som først tegnet smilefjes med røyk, men deretter så det ut til at Gud overtok spakene i cockpiten, for i alle fall begynte det å skrive "Jesus lives" der oppe. Tagging av religiøse budskap på himmelen hadde ingen i familien sett før.

Idunn syntes det var mest gøy å gå bort fra familien for heller å snakke med fremmede, og var ikke lett å be om å holde seg fint på den plassen familien hadde satt seg. Hun sprang rundt hele tida og fikk mange nye engangsvenner før hun gikk videre til neste gruppe feststemte folk for å bli venner med dem også.

Siden det hadde begynt å bli mørkt, ble mamma og pappa litt stressa av å holde styring med henne, for hvordan i all verden finner man igjen en 14 måneder gammel jentunge som ikke kan snakke annet enn babbelsk i et virvar av 15.000 mennesker?

Klokka 21 var det familiefyrverkeri, en slags forrett til det store fyrverkeriet ved midnatt. Det viste seg at en av de største fyrverkerioppskytingsrampene i byen var plassert på en lekter like utpå fjorden fra der familien satt, så utsikten var upåklagelig.

Idunn var litt skeptisk - hun ble redd av smellene, men da var det tryggest å holde seg ekstra godt fast rundt halsen til mamma. Hun ble likevel så fascinert av fargene at hun alt i alt så ut til å ha en opplevelse av skrekkblandet fryd som hun sikkert ikke fikk varige mén av.

Etter fyrverkeriet ble det spist mer mat, før mor og far dro ut på en ekspedisjon til området med alkoholservering. Der oppdaget de noe rart - det var færre folk der, og dermed mye bedre plass, og man klarte til og med å se hele broa derfra. Men til forskjell fra hjemlige festivaler var det ingen fulle folk der selv om man kunne kjøpe øl. Familien bestemte seg derfor for å skifte basecamp, og flyttet hele sulamitten inn på det nye området.

Like før midnatt begynte folk å reise seg opp, og over lydanlegget hørte man at radiopraterne gjorde klar til nedtelling. Ten... Nine... Eight... Seven... Six... Five... Four... Three... Two... ONE!

Og der startet fyrverkerifontenene å sprute fram og tilbake over broa, før hele himmelen ble full av fantastiske fyrverkerikuler i alle farger. I alle retninger var det fyrverkeri, til og med fra takene av skyskraperne, og hele greia var synkronisert med musikken som ble spilt over lydanlegget.

Det alle vakreste var da de spilte "What a Wonderful World", der fargene som blir nevnt i teksten ble illustrert med de samme fargene fra fyrverkeriet. Det syntes alle var utrolig fint, for under bråket fra alle smellene kunne man høre jubel fra alle som så på, og dersom man så seg rundt så man mange som måtte tørke bort noen tårer.

Fyrverkeriet varte i tolv minutter, og ble avsluttet med en fantastisk finale fra broa, der det rant kaskader av flammer ned mot sjøen før hele himmelen over eksploderte. Og Idunn klarte seg fint, selv om hun under de verste smellene fant ut at det var tryggere å ligge godt nede i vogna si mens mamma holdt henne i hånda.

Hele festfyrverkeriet så utrolig stilig ut, og så også utrolig dyrt ut. Men Sydney har klart å skape seg en identitet som verdens nyttårsaftenhovedstad, og det er sikkert verdt hver eneste dollar med tanke på hvor mange turister som kommer dit.

Etterpå måtte familien gå omtrent en halv mil for å komme hjem, og kunne observere titusenvis av folk i godt humør. De eneste ubehagelig fulle folka befant seg liggende på fortauet med bar overkropp og påsatt håndjern. I Australia virker det som at man lar mye være lov, og man henger opp skilt overalt som sier hvor stor bot man får dersom man bryter de-og-de reglene.

Dersom folk etter først å ha blitt vist frihet under ansvar og deretter på forhånd blitt vist hva straffen er og de fremdeles ikke klarer å oppføre seg, så er det ikke lenger noen kjære mor. Familien er ikke helt sikker på om samme hadde fungert i Norge, men det ser ut til å virke her. Det så i alle fall ut til at det var overraskende få politifolk som var nødvendig for å holde skikk på folk.

Turen hjem tok lang tid, men hele kvelden ble - for å bruke klisjéen - et minne for livet.

(Trykk her for å se video av fyverkeriet! :-)