Familien har besøk hjemmefra

I det siste har det vært fullt hus i leiligheten med balkongen. Mens morfar fikk eget soverom har Astrid sovet på stua og holdt Gullbjørn med selskap. Stua har vært åsted for en lang rekke koselige frokoster og middager, blant annet laget morfar biff til familien, og Astrid laget en lang rekke salater av middags-, frukt- og tilbehørstypen.

Mens morfar ikke har vært i Sydney siden 1999, hadde ikke Astrid vært i byen før, og familien hadde samlet opp noen av turistopplevelsene de var nødt til å komme seg igjennom til besøket kunne være med. Det var slik at det kom for en dag at Idunn synes at fisk er utrolig spennende. Oppdagelsen ble gjort i wildlife-senteret.

Hun koste seg lenge med å se på fiskene som fungerte som kulisser i bassenget til verdens største krokodille i fangenskap. Mens kroko var en slapp, diger kropp som bare beveget seg i sakte fart (hans venner i virkelige livet har nok ikke det privilegiet akkurat når det er snakk om å få seg mat), var fiskene kjappe og kvikke. De var dessverre knapt nevnt med navn, men det gjorde ingenting, for Idunn kan ikke lese, og fikk dermed ikke med seg at disse fiskene ikke var særlig interessante.

Noen dager senere fikk Gullbjørn bekreftet at Idunn er familiens mest sannsynlige kandidat til en framtidig marinbiolog-karriere, i akvariet. Der er det to digre havbassenger der en går gjennom tunneller i bunnen med haier, skilpadder, sjøkyr og andre fisker som svømmer over hodet på en. Dette må nesten være det nærmeste en kommer dykking uten å bli våt på beina. Og Idunn så og så, og pekte og ville nok helst inn til fiskene for å ta på dem.

Det siste fikk vi en løsning på - iallfall nesten. Familien kjøpte en plakat av et korallrev for å pynte på de hvite betongveggene i stua. Under opphenging ble Idunn så sint av at plakaten ble forsøkt hengt opp i voksnes øyehøyde at det ikke ble ro før plakaten var i god høyde. Nå henger plakaten lavt, som om det var et akvarium på veggen, og Idunn løper entusiastisk bort innimellom for å peke på fisken.

Av andre attraksjoner som familien og besøket forserte kan nevnes diverse strender, tårn, bygater og annet. Men den ene bydelen familien fikk oppleve som de ikke hadde vært i før kunne vært unngått. Morfar trodde nemlig ikke at sola tok særlig godt gjennom sand, derfor smurte han ikke fotbladene sine den ene dagen på stranda.

Resultatet var andre grads solforbrenning og besøk på legevakta i Balmain. Heldigvis ble han godt og humoristisk behandlet av sykepleiere og leger som så på føttene hans. Og den ene sykepleieren hadde medfølelse med morfar fordi hun hadde gjort den samme tabben på Bali en gang. Og dermed fikk han spesialbehandling med full bandasjering selv om de rundt egentlig mente at det ikke var verre enn at vanlige apotekprodukter kunne gjort susen. Med bandasjer på beina og nye sandaler med plass til alt ble morfar helt resitituert og kunne nyte resten av ferien uten vondt. Og så dro Astrid og morfar hjem og det ble stilt igjen på stua til Gullbjørn.