Denne gangen ble Gullbjørn hjemme, mens Eivind og jeg har vært i Oslo i helga. Ingenting ble helt som det skulle. Vi skulle på kjærestehelg og gå på konsert, og vi spanderte til og med på oss hotellrom. Valget falt hotell g20 i Grensen, og beliggenheten er bare 150 meter fra Oslo Domkirke. Da vi ringte på vei inn til byen visste ikke resepsjonisten om vi kunne komme dit. Hun kunne se sperringer fra sin plass inne, men hun visste ikke om hun var innenfor eller utenfor sperringene. Det viste seg at hotellet var utenfor, men beliggenheten er så nær området at vi opplevde å være tett på etterarbeidet av bombinga og massakren på Utøya. Vi har sett væpna soldater gå løst omkring i gatene og ved sperringene, vi har sett ødeleggelsene og det begynnende opprydningsarbeidet. Vi hatt sett mye på tv og lest det vi kunne komme over på nettet. Mange ganger har vi gått forbi det stadig voksende blomsterhavet, vi har tent lys og lagt ned blomster. Vi har grått og klemt og tenkt på dem som er direkte involvert.
Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.
Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.
En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti". "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".
Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.
Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.
Erfaren uskyld
Bjørg Eigard
Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft
Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening
Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning
Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.
Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.
Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.
En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti". "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".
Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.
Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.
Erfaren uskyld
Bjørg Eigard
Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft
Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening
Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning
Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.
