Gullbjoern i Chinatown

Naa synes Gullbjørn at det er på tide å rapportere fra Chinatown. UTS Haymarket, der kontoret til mor er, ligger nemlig midt i Chinatown, og bare få minutters gange fra Koreatown. Så Gullbjørn har lurt på når han skulle skrive om dette, fordi det skjer jo nye ting med familien nesten på daglig basis i møte med Kina.

Chinatown i Sydney er ikke noen turistgreie, sånn som man kan oppfatte at det er i London, der kineserne har flytta ut av byen, men driver butikkene sine og restaurantene sine i Chinatown. Dette er en levende del av en by som er så stappfull av kinesere og andre asiater at det fins fullt av små etablissementer som bare selger ting som kinesere liker. Naturlig nok er alle skiltene paa kinesisk og kanksje engelsk. Kinesere har det bodd en del av siden 1850, da var det gullrush i landet, og det ennå var noen år til myndighetene fant ut at de var fremmedfiendtlige overfor ikkevestlige innvandrere. Det var de nemlig fram til 1973, når de åpnet grensene igjen for faglærte folk som ville bo her, og det setter preg iallfall på denne delen av byen.

Det er for eksempel et nydelig apotek som har en hel vegg full av ei hylle for kinesiske remedier. Det er små trefarga skuffer, hver av dem har et sølvfarga håndtak og en liten plakett med plass til navnet. Men alle navnene er uforstaaelige for oss som ikke leser tegn.

Kineserne liker også iste av melkevariant, og oppi putter de små svarte kuler av tapioka som de kaller perler. Du får et ekstra stort sugerør sånn at kulene kan bli med opp røret. Mor hadde kvinnet seg opp i flere dager før hun kjøpte sin første, og så langt eneste, perledrikk. Idunn fikk også smake. Små barn er kanskje innstilt på å like søte ting uansett smak, og Idunn gulpet ned i massevis. Mor og far syntes jasminsmaken var så sterk at det smakte parfymert toalettpapir.

Og apropos toalettpapir, nå skal Gullbjørn bryte en barriere. Han vet nemlig, fordi Idunn ikke bruker toalettpapir enda, at de små svarte kulene med tapioka ser nøyaktig like ut etter at de har vært gjennom tarmsystemet. Han håper at det ikke får andre til å avstå fra melketeperler selv om familien ikke kommer til å bli storkonsumenter.

Kan man kalle det storkonsumenter når det gjelder utdanningssteder? Det har nemlig vært sommerferie for studentene. Men hver dag har det vært stappfullt i fellesomraadene på universitetet. Og jo nærmere helg det er, jo høyere har prosentandelen asiatiske studenter vært. En søndagskveld Gullbjørn kom innom UTS telte han bare to blonde studenter, resten var fra et eller annet sted i Asia. De er skrekkelig flittige.

Gullbjoern har også hørt mor fortelle om den kinesiske damen som hun deler avlukke med. Hun har en sønn på 10, som Ask, og den siste måneden har hun ikke vært på jobb. Nå er hun tilbake igjen, og kunne fortelle at hun hadde vært hjemme siden sønnen hadde sommerferie. Så hyggelig, tenkte mor. Damen fortsatte: hun hadde hatt hjemmeskole for sønnen. Han hadde jo gått på australsk skole nesten et helt år. Han skal hjem til Kina om en måned, og moren er redd for at han vil henge etter fordi det er så avslappet skolegang her i forhold til Kina. De hadde pugget sammen den siste måneden. Hun håper at han slipper å dumpe ned et år, men det er altså frykten. Det hadde nok ikke skjedd hjemme. Hadde hun spurt Gullbjørn ville han kanskje sagt at barn skal være barn. Men det var ingen som spurte han.