Gullbjørn har i dag tatt i mot gjester igjen, og han kan ikke annet si enn at det er en stor glede. Nå er det fullt hus i leiligheten, faktisk så fullt at Gullbjørn er litt usikker paa om gjestfrihetsviljen er større enn evnen. Men der det er hjerterom er det husrom, og så får man etterhvert se hvordan det går.
For det første faar man lov til å dra til flyplassen og hente besøk. Far i familien dro ut for to dager siden for å hente Kåre, en kamerat hjemmefra, og mor i familien fikk ta imot sin niese Anna med samboer Hans Jacob i morges. Det å dra ut på en stor internasjonal flyplass for å ta imot besøk er ikke noe man kan gjøre så ofte, og da står man blant limousinsjåfører i dress med håndholdte skilt samt folk med heliumballonger der det står velkommen, eller velkommen hjem. Og mange ansikter som er fulle av forventing og ser på de slitne forventningsfulle fjesene som kommer ut gjennom slusene.
Det å stå der og se på en stund er en liten gave. Lettelsen til de som møter noen de aldri har truffet før i en fremmed by. Gjensynsgleden mellom folk som ikke har sett hverandre på en stund. Barn og foreldre, kjærester og venner, det er vakkert å få lov til å være med på noe så privat på offentlig sted.
Familien har ikke bil å ta med de besøkende i, men de kan iallfall veilede besøket ut til nærmeste taxi, og gi en liten introduksjon til byen på vei inn mot sentrum. Og så kan man vise frem en by som etterhvert blir mer og mer kjent, og man blir mer og mer kjent med reaksjonene. For eksempel var det helt ubetalelig å vaere med Lise i det hun så Operahuset for første gang, Gullbjørn tror ikke hun forventet å se det, og så var det plutselig der. Det er jo en treningssak å la besøket oppdage byen selv også, for eksempel å bare slippe dem løs på food courten uten å si hva vi synes er godt.
Det kan vaere greit med lokalkjennskap til transport og hvilke highlights man bør få med seg på de dagene man har, men noen syn gir seg selv. Lise dro forbi operahuset i båt, og tok mange bilder, og så var hun helt naer, og tok mange bilder, og så seilte hun forbi et par ganger til, og da ble det jammen flere bilder. Det huset er vanvittig fotogent og ganske besnærende. Erlend som bodde på Manly og tok ferga hver dag mens han var her sa det sånn at den fergeturen blir man ikke lei, Sydneybukta er fantastisk hver gang. Det kan Gulbjørn skrive under på.
Ikke bare bukta, forresten, det er fint å dele mye av byen, her den ligger med alle parkene sine, vannparken med fontenene som kjøler ned folk på varme dager i Darling harbour, og ikke minst, utsikten fra balkongen der Gullbjørn kjøler seg selv og gjestene ned med øl og ser baksiden av Sydney's skyline. Og takket være Lina, som tok bilder fra balkongen, og takket være Lise, som tok bilder fra tårnet så kan Gullbjørn både vise fram hva han ser, og hvordan han blir sett.
Her er det Gullbjørn ser om kvelden - Sydney-tårnet til høyre med gult spir.
For det første faar man lov til å dra til flyplassen og hente besøk. Far i familien dro ut for to dager siden for å hente Kåre, en kamerat hjemmefra, og mor i familien fikk ta imot sin niese Anna med samboer Hans Jacob i morges. Det å dra ut på en stor internasjonal flyplass for å ta imot besøk er ikke noe man kan gjøre så ofte, og da står man blant limousinsjåfører i dress med håndholdte skilt samt folk med heliumballonger der det står velkommen, eller velkommen hjem. Og mange ansikter som er fulle av forventing og ser på de slitne forventningsfulle fjesene som kommer ut gjennom slusene.
Det å stå der og se på en stund er en liten gave. Lettelsen til de som møter noen de aldri har truffet før i en fremmed by. Gjensynsgleden mellom folk som ikke har sett hverandre på en stund. Barn og foreldre, kjærester og venner, det er vakkert å få lov til å være med på noe så privat på offentlig sted.
Familien har ikke bil å ta med de besøkende i, men de kan iallfall veilede besøket ut til nærmeste taxi, og gi en liten introduksjon til byen på vei inn mot sentrum. Og så kan man vise frem en by som etterhvert blir mer og mer kjent, og man blir mer og mer kjent med reaksjonene. For eksempel var det helt ubetalelig å vaere med Lise i det hun så Operahuset for første gang, Gullbjørn tror ikke hun forventet å se det, og så var det plutselig der. Det er jo en treningssak å la besøket oppdage byen selv også, for eksempel å bare slippe dem løs på food courten uten å si hva vi synes er godt.
Det kan vaere greit med lokalkjennskap til transport og hvilke highlights man bør få med seg på de dagene man har, men noen syn gir seg selv. Lise dro forbi operahuset i båt, og tok mange bilder, og så var hun helt naer, og tok mange bilder, og så seilte hun forbi et par ganger til, og da ble det jammen flere bilder. Det huset er vanvittig fotogent og ganske besnærende. Erlend som bodde på Manly og tok ferga hver dag mens han var her sa det sånn at den fergeturen blir man ikke lei, Sydneybukta er fantastisk hver gang. Det kan Gulbjørn skrive under på.
Ikke bare bukta, forresten, det er fint å dele mye av byen, her den ligger med alle parkene sine, vannparken med fontenene som kjøler ned folk på varme dager i Darling harbour, og ikke minst, utsikten fra balkongen der Gullbjørn kjøler seg selv og gjestene ned med øl og ser baksiden av Sydney's skyline. Og takket være Lina, som tok bilder fra balkongen, og takket være Lise, som tok bilder fra tårnet så kan Gullbjørn både vise fram hva han ser, og hvordan han blir sett.
Her er det Gullbjørn ser om kvelden - Sydney-tårnet til høyre med gult spir.
Utsikt fra Tower mot sørvest, vi bor i den lille svarte firkanten
Og utsnittet her er faktisk Gullbjørns balkong!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar