torsdag 30. desember 2010

Gullbjørn går over Harbour Bridge

Familien har fått besøk hjemmefra, av morfar og kusine Astrid, så hyppigheten på rapportering går kanskje ned de neste par ukene, eller kanskje blir det ekstra mye, siden familien nå automatisk går fra noviser i byen til virtuoser i bykjennskap når nyankomne melder seg, omtrent som når det kommer en ny medarbeider på jobben og du faktisk vet masse om hvordan "vi gjør det her".

I teoriene om praksisfellesskap er dette poenget, at man lærer nesten umerkelig, og at mye kunnskap også overføres taust ganske viktig. I Gullbjørns historier om Sydney er det ikke så viktig, men han er klar for å la seg overraske dersom fammlien skulle ha kunnskap de ikke visste om de nærmeste ukene. En ting som derimot gjør familien til mer habile Sydney-farere er nærkontakt med Harbour Bridge, og litt eksplisitt kunnskap om datoer og tall knyttet til brua.

Harbour Bridge strekker seg fra CBD, eller midtbyen, som mor ynder å kalle den, over Sydneyfjorden til North Shore (i nord-sør akse, hvis det var noen som lurte). Den har vært et landemerke siden den stod ferdig 19. januar 1932, nøyaktig 44 år før mor i familiens fødselsdag, men ble ikke åpnet før nøyaktig to måneder senere, som var to dager etter mors mor ble født i Nord-Trøndelag og begynte på et liv som skulle vare bortimot 59 år.

Begivenhetene var urelatert før familien nær 79 år seinere før første gang gikk langs gangveien på yttersida av den berømte buen som har gitt brua kallenavnet kleshengeren, eller mer presist, fram til Gullbjørn fant ut at han kunne sette sammen historiene og gi dem et skjær av samtidighet.

En annen sammenligning det er mulig å gjøre er relatert til opplevelsesindustrien på brua. Å gå opp trappene til sør-østre tårn koster ca 60 kroner, og det eneste utstyret man trenger er egne ben. Det gis ingen trening i å gå trappa opp til et utkikkstårn der man har kunnet nyte vind i håret med utsikt til siden 1934.

Å gå opp vedlikeholdstrappene i selve kleshengeren har bare vært en mulighet siden 1998, nå er det flere ulike turer å velge mellom. Før man går blir man ikledt grå joggedresser slik at man ikke skal forstyrre trafikantene, og sikkerhetssele for å kunne være festet til brua. Før man får prøve seg på ordentlig blir man instruert og må trene på flytting av sikringen på en juksetrapp. Først når man mestrer disse omgivelsene får man slippe løs på brua.

Selv om man bare kommer seg noen få meter høyere enn dersom man klatrer tårnet, og sikkerhetsrisikoen er omtrent like stor, ligger denne opplevelsen i en helt annen klasse. Prismessig begynner skalaen her på rundt 1200 kroner, og går opp til 1800 for å klatre brua ved soloppgang på lørdager.

Mor, som har fått penger av universitetet for å studere opplevelsesøkonomi synes de psykologiske effektene ved å uniformere folk og å bygge opp forventninger er spennende. Gullbjørn synes det er mer interessant å rapportere at familien ikke benyttet seg av noen av disse mulighetene, men tok gratisopplevelsen som det er å gå over brua.

Utsikten er spektakulær der også, og mens Idunn syntes det var spennende å se ned gjennom gitteret, strakte far ut hendene igjennom og tok bilde av Operahuset fra nok en vinkel. Det huset er innmari fotogent, og han går aldri lei av å lete etter det optimale perspektivet. Og så kom de seg over, spiste en is og tok ferga tilbake til Pyrmont bay der det er en fin tur hjem til Chippendale, der familien nok en dag avsluttet med å tegne inn ruta på treningsplanlegger for å finne ut hvor og hvor langt de hadde gått.

lørdag 25. desember 2010

Gullbjørn jakter på julestemning - lokal versjon

Mens familien fikk julebiff og tyrkisk pepper og kunne avslutte julaften slik den skal, med å kose seg med de gavene man har fått, så var det et mysterium for Gullbjørn hvordan de innfødte feirer jul. Litt hint hadde han fått.

Tanya som er mor til Aisha, venninna til Idunn, skulle ha grilla reker fordi det er godt og fordi man ikke har så lyst på tung steik i magen når det er veldig varmt. Og Daphne på kontoret til mor skulle ha gås fordi det passet godt med hennes latviske aner. Familien bestemte seg for piknik i Botanisk hage, både fordi de var nødt å finne på noe, og fordi de trodde at det kunne være et utmerket sted for innfødt-safari.

De gikk hjemmefra gjennom Surry Hills, et litt hipt boligområde med en hovedgate som bare noen dager tidligere var full av liv. Med unntak av fyllikene i parken og utenfor frelsesarméen, så var alt folketomt og stengt, bare et par kiosker var åpne. Omgivelsene var som hentet ut fra en post-apokalyptisk film der alle folka plutselig ikke finnes lenger og bygningene de bodde i står tomme igjen. Det passet dårlig når mor måtte på hvilerommet, som de sier her, eller do som Gullbjørn ville ha sagt.

De gikk inn på et hotell, men der var det do bare på rommene. Og på Oxford Street var forgjettede Hungry Jacks hamburgerrestaurant stengt, mens de få andre åpne spisestedene langs gata opererte uten slike nymotens fasiliteter. Til slutt fant familien et avtrede i Hyde park. De offentlige toalettene er rene og nesten velduftende, og Gullbjørn lurer på om det er fordi de er ganske bra at mange spisesteder ikke har dotilbud.

Vel framme i botanisk hage så de både fine planter og dyr. Familien satt tilfeldigvis med utsikt til et tre fullt av den lokale attraksjonen flying foxes i toppen, og under satt det tre store juleselskaper. De hadde oppblåsbare stoler og sammenleggbare stoler, store ølkasser som også funket som bord, et lite barnebasseng, kort sagt bittelitt mer omfattende enn de piknikene familien har sett før.

Og så kom julenissen! En tynn spjæling med rød shorts og sandaler under kappe, lue og skjegg, og endatil med solbriller. Gullbjørn kan rapportere at denne nissen er like ekte som norske nisser, han hadde gaver, og alle fikk. Ett av barna fikk et lite trommesett, og det syntes alle var flott bortsett fra flagger-revene som flyktet til andre trær, også til stor glede for alle tilskuere.

Det var andre som hadde laget seg en hel liten italiensk restaurant utendørs, men ellers var det også mange ulike språk å høre i hagen, så det er nok ikke bare lokal skikk å dra i botanisk hage for dagen. Familien fikk iallfall et fullverdig måltid hjemmelaget mat ute, og har dermed prøvekjørt piknik-ferdighetene til neste anledning som er nyttårsaften.

Gullbjørn hørte etterpå at folk trodde det var veldig fullt i hagen på juledagen, men etter å ha vært der og sett kan han ikke annet enn å anbefale hagen til andre som plutselig oppholder seg i Sydney i juletida.

fredag 24. desember 2010

Gullbjørn jakter på julestemning


Det er første gangen Gullbjørn feirer jul uten sin gamle matmor Ragna. Han savner henne fryktelig mye, og det at det aldri blir hvit jul i Sydney i tillegg gjør at det er vanskelig å finne julestemninga sånn helt av seg selv.

Man hører jo om at folk feirer jul også med sandaler og shorts, de feirer endatil jula på Hawaii (langs den blomsterkledte kai). Men det å oppleve det selv er noe helt annet. Siden familien kom til Sydney har det vært juledekorasjoner og julesalg og juledekorerte biler med rød nese og reinsdyrhorn i skumplast. Men det synker ikke helt inn for familien som har vært mest opptatt av solkrem og pils på balkongen.

Far i familien fant ut at Sjømannskirka solgte pinnekjøtt. Men når han ringte og spurte viste det seg at han var over en måned for seint ute. Derimot ble han invitert på julegudstjeneste, og til tross for at familien ikke er ivrige kirkegjengere hjemme trodde de at det ville være en opplevelse.

Sjømannskirka har gjort døra høy og porten vid, og er nok en slags nødhavn for nordmenn av alle slag. Tidligere hadde far vært på "Kjerka" i New Orleans der han møtte en gammel fyllik og strandet sjømann som hadde blitt tatt vare på av sjømannskirka i mange tiår. Kineserne har sine restauranter over hele verden, irene har puber, amerikanerne har bevæpnede styrker, mens vi nordmenn har kjerka som serverer grøt hver lørdag og vafler når det passer.

Her i Sydney møtte familien bare glade familier, studenter og backpackere, men julebudskapet var tilpasset det at ikke alle kan ha en normal jul. I talen sin nevnte trønderpresten at mange feirer jul uten familie, i et annet land, og attpåtil på sommeren. Hun sa til og med at det kan være tungt å feire jul når man har mistet noen. Det beste mange kan håpe på, er en hjertevarm jul. Det gjorde at familien ble ganske takknemlig for det den har.

Etter gudstjenesten fikk de pepperkaker og gløgg. I den lille butikken i kjerka kunne man kjøpe godteri og andre norske varer, og med seg hjem fikk familien gullbrød fra Nidar, makrell i tomat og ikke minst, salmiakksnop. I likhet med andre utlendinger skjønner heller ikke australierne greia med salt godteri, det går mest i klissen vingummi og ting dekket i sukkerstrø.

Folk ble igjen for å spise ribbe og multekrem, men det var mest beregnet på enslige og folk som hadde bestilt i god tid. Familien promenerte derfor tilbake til Manly gjennom et av de dyreste kaksestrøkene i Sydney, vasset litt på stranda og tok en utendørs hveteøl før de tok båt tilbake til midtbyen.

På bussen på vei hjem oppdaget Gullbjørn at ingen andre oppførte seg som om det var julaften, og det er jo litt rart å se. Og det er det jo heller ikke for dem. Her er den viktigste dagen juledag, altså i morgen. Gullbjørn rapporterer sikkert om det siden. Men for nå vil Gullbjørn benytte anledningen til å ønske alle en riktig god og hjertevarm jul.

søndag 19. desember 2010

Dyrene i andedammen

Gullbjørn vil gjerne rapportere om merkverdige dyr i dag. Det første er Idunn, uredd medlem av menneskeslekten, som i sitt ustoppelige mot heller ikke tror at det finnes fysiske barrierer for hennes framtreden. Hun strener fram, og hvis ikke hennes foreldre hadde stoppet henne hadde hun glatt hoppet ned en halvmeter steinmur for å gå på vannet sammen sammen med svanene i andedammen.

Andedammen finner vi i Centennial Park, som er full av grønne plener, fargerike blomsterbed og palmer fra Kanariøyene. De siste er dessverre syke og smittefarlige, og vi kunne lese at man prøver å finne en palmetype som ikke blir pestbefengt når den plantes i parken. Og så er det store fine dammer med masse fugleliv. Deriblant andedammen, som til tross for navnet ikke huset en eneste and. Iallefall ikke slik vi er vant til å se dem.

Svanene, må det sies, var heller ikke slik vi pleier å se dem - de var av den svarte typen, oppdaget på 1700-tallet, og brukt av Popper for å vise fortreffeligheten av falsifisering av vitenskapelige utsagn, og forferdeligheten ved induktiv generalisering. Hvis man i utgangspunktet sier at alle svaner er hvite, og så observerer noe som er en svane, men som ikke er hvit, har man falsifisert utsagnet. Og alt man trenger er bare én eneste svart svane.

Senere utviklet Taleb Svartsvaneteori, om hvordan klassisk økonomi ikke har noen måte å regne med ekstreme avvik, som f.eks. finanskrisa, som forandrer alt og introduserer en helt ny likevekt. Men nok om vitenskapsfilosofi og økonomi-fagets utilstrekkeligheter.

I andedammen svømte mange svarte svaner. Ikke overraskende var Idunns valgte sted for å klatre ned i dammen like ved en familie som matet svanene. Med i kampen om brødbitene var faktisk en pelikan! Gullbjørn synes pelikan-kjeften var en fascinerende syn. For hver lille brødbit bøyde den det lange nebbet bakover og posen der fuglen siler ut mat fra vann utvidet seg slik som Gullbjørn har sett på film. Og mens Gullbjørn og Idunn så på pelikanen kom det en konkurrent om brødbitene nedenfra. En fisk, ropte noen. En ål, ropte en liten gutt.

Gullbjørn kunne først bare se kjeften, så han visste ikke hvilken fisk det var. Ikke det at han vet så mye om fisk. Så svømte fisken så nær overflaten, rett under der familien satt, at det ikke var noen tvil. En ål på halvannen meter. Og så kom dramaet. Mens ålen var så langt oppe så pelikanen sitt snitt: den åpnet det svære nebbet og lukket rundt ålekroppen. Men ålen var nok sleip, som en ål skal være, for den bare svømte igjennom kjeften, og pelikanen måtte ty til brødskiver igjen. Kanskje var det bare for å si fra om hvem som hadde rangen. Men det var ganske tøft å se på likevel. Det syntes iallfall Gullbjørn.

Idunn og ballongdyret

I dag vil Gullbjørn rapportere om ulikheter i barneoppdragelse mellom den norske familien og de innfødte australiere.

Til å være en storby har Sydney-byen mange grønne lunger i tillegg til alt vannet som omgir havna, som etter norske navneskikker sikkert ville bli kalt fjorden.

Rundt omkring på plenene og parkene i byen ser man mange pikniker og grillfester. Sydneysiders er proffe på å ta med seg festen ut. Store pledd og traller med kjølebokser med mat og drikke bringes inn i parken for å nytes ute. Gjerne et middels stort lydanledd. Og grill. Gjerne av typen assosiert med den store sosiologen Max Weber.

Hvis du blir invitert på grillfest må du ikke tro at man skal leke med dukker, selv om de kaller dem barbie. Forresten, noen grillfester var tydeligvis fødselsdagsselskaper for små rosa jenter og hadde sikkert Barbie som vi kjenner henne. De bor sannsynligvis trangt, australierne, og midt på sommeren kan nok ikke en liten leilighet, eller en liten hage, slå en utendørs storfest på ubegrenset areal.

Idunn er i overkant selvsikker, og antar rollen som gjest litt for lett synes Gullbjørn. Gullbjørn ser at mens de andre foreldrene er veldig opptatt av at barn ned i krype-stadiet blir oppfordret til å dele, så er foreldrene til Idunn bare middels flaue over hennes overmot. Hun elsker å gå, og gjerne bort til andre grupper som har mat eller leker hun har lyst på.

I går gikk hun bort til en gruppe som var snille og gav henne et ballongdyr. Idunn ble henrykt. Så henrykt at hun lokaliserte et ballongdyr til, og tok det fra under vogna til en annen unge. Høflige som gjengen var sa de at Idunn kunne få den også. Takktakk sa Idunn, og mammen forklarte gjengen hva det betyr. Og like etter slengte hun fra seg det ene ballongdyret.

Så gikk Idunn tilbake til en gutt hun ble kjent med, Harry, og de to kranglet og slet i ballongdyret. Og mammen til Harry insisterte på at han skulle dele og ikke ha del i ballongdyret. Heldigvis så Idunn da sin besøkelsestid. Og når Harry skulle gå hjem hadde Idunn gitt ifra seg dyret til ham. Og selv om Harrys foreldre ikke ville ha det, så gikk han fornøyd hjem med dyret. Idunn hadde gjort en omfordeling av goder istedet for å karre til seg alt mulig. Som om det gjør noen forskjell. Men Gullbjørn observerte at Idunns foreldre virket nokså fornøyde med det.

onsdag 15. desember 2010

En plass i sola

Gullbjørn har lagt merke til at familien er voldsomme med å smøre seg inn med solkrem, hver eneste dag, om de skal på stranda eller ikke. Idunn får faktor 50 på, mens de to voksne bruker 30 og 20. Gullbjørn bryr seg ikke, han har alltid vært gylden i pelsen, men han observerer at det er et tema som mange er opptatt av.

Ozonlaget er spesielt tynt over Australia, og det er mange som har fått hudkreft. Barn går som regel med solhatter som også dekker halsen, legionærstil kaller noen det, og mange sjekker føflekkene sine hvert eneste år. Men det er jo fint vær, så man kan ikke bare være inne heller.

Her om dagen skulle mor i familien på hjemmebesøk hos en bikini-forhandler. Kroppen hennes passer nemlig dårlig inn i standard størrelser, og etter å ha fått diverse god og ekstremt dårlig service måtte det letes på internett. Den forrige bikinien kom tross alt fra Dronning Elisabeths bh-forhandler i London, Rigby and Peller. Dronningen har også tittelen dronning av Australia, men hit kom verken Rigby eller Peller, iallfall ikke i forretningsøyemed. Men etter å ha vært hos dem i London bestemte Esther fra Bondi Junction seg for at Sydney også trengte en slik forretning der kvinner med spesielle behov kan komme for å føle seg spesielle. Og det gjør man når man roter rundt i et boligområde for å finne huset til Esther, og så kommer inn og får hjelp til å få på seg de lekreste (og dyreste) bikinitopper.

En annen dame var innom samtidig, og etter at hun hadde gått kommenterte Esther at hun var så brun at hun sikkert bodde på stranda, samtidig som hun sa at det ikke var vanlig fordi folk er så redde for hudkreft og rynker og slikt. Selv hadde hun vært i Thailand, og unngikk sola men fikk sprayet på seg brunfarge før hun dro hjem for at det skulle se ut som om hun hadde vært på ferie. Nå hadde hun fått et annet problem, legen hennes sa hun hadde d-vitamin-mangel! D-vitamin kan man jo få i massevis gjennom sola, men det kan være vanskelig å vite hvor den riktige balansen og doseringen av sol er. Familien er iallfall mye ute, og passer seg å smøre godt, så selv om de ikke blir så brune, så blir de veldig spreke av denne byen.

Gullbjørn tar bussen

Gullbjørn har notert seg at ingen liker å lese om noen som bare skryter hele tiden. Derfor velger Gullbjørn i dag å dele noen erfaringer som ikke bare er positive, og noen som er direkte negative.

Sydney er nemlig en stor by. City of villages reklamerer de med. Og mens midtbyen (her kalt CBD) er så lite at man kan gå rundt det på en ettermiddag, tar det fort ganske mye tid hvis man skal ut til ei fin strand. De fleste andre nordmenn som har tatt turen til miljøet på universitetet har valgt å bo nært stranda, tross alt er det kanksje det som er mest spesielt med Sydney, en storby med bade- og snorkle- og surfeliv i umiddelbar nærhet. Men bor man nært stranda må man pendle. En av de som er på kontoret bor på Manly, en kjempefin halvøy - men han må ta båt en halvtime og så gå en halvtime for å komme på kontoret. En time i transport er helt vanlig, og når man får en vakker båttur er det kanskje verdt det i seg selv.

Familien har valgt annerledes. De har bare 10 minutt å gå til handlegate og 20 minutt å gå til Midtbyen, og for far som skal trille barnevogn (og det er jo tross alt den som ikke skal sitte på kontoret uansett som får bestemme), så liker han bedre å være nært storbyglamen enn sydenlivet på strendene. Men det betyr jo ikke at familien ikke liker sjøen. Det er bare litt jobb å komme seg dit. Det er verre når man skal hjem og familien er sultne og trøtte.

I dag gikk turen til Bondi beach, vel en av verdens mest berømte strender, og for å komme seg hjem måtte familien først inn på en buss uten fasiliteter for vogn, så den måtte slås sammen, og så var Idunn misfornøyd de fleste av de 23 minuttene det tok til Bondi Junction der de bytter til tog. Der fant de ikke heisen, så de kjørte rulletrapp med vogna, og så bar det med bane fram til sentralstasjonen. Derfra kunne de tatt en buss, men familien liker de 20 minuttene hjem derfra, så de gikk hjem. 65 minutter etter bussen gikk fra Bondi beach låste familien opp porten hjemme. Og etter å ha båret vogna opp de 60 trinnene til 5. etasje var alle enige både om at det hadde vært en bra tur. Og også at neste gang familien skal på stranda skal ikke vogna få være med, for det passer så dårlig med transportsystemet.

tirsdag 14. desember 2010

Gullbjørn i den politiske jungelen

I dag har Gullbjørn observert familien som har vært turister på den politiske venstresida i Sydney. Via lapper på lyktestolper fant far i familien ut at han ville på demo for å frigjøre Julian Assange som er anholdt i England pga Wikileaks, og som både Sverige og USA er interessert i å få sine hender i, på ulikt grunnlag. Selv om Gullbjørn holder seg politisk fullstendig uavhengig, han ser det ikke som sin rolle å kjempe for noe annet enn fri rapportering av det som skjer, så synes far at det er historisk viktig at Julian Assange, som kommer fra dette landet, får støtte hjemmefra.

Det er det tydeligvis uenighet om her nede, for mens det var mange som hadde stand og prøvde å komme ut med ulike, men likevel nærliggende, politiske synspunkter, og det hele virket relativt fredelig, ble familien advart om at demonstrasjonen var ulovlig og man kunne ikke garantere at det var trygt med barnevogn i toget. Og det var litt av en forsamling av politi som hadde kommet. Seks politihester, en buss med opprørspoliti, noen hundepatruljer, politi i stikksikre dresser, politi i blå kjeledresser, til og med en politihundvalp hadde fått være med ut for å se på denne dagen.

Men det var jo slett ikke bare politiet som hadde mobilisert. Her møtte familien plakater fra De Grønne, som faktisk har seter i både senat og representantenes hus, og Socialist Alliance (tilsvarer kanskje Rødt) som hadde stor tilstedeværelse. En fra sistnevnte fortalte at Socialist Alliance samlet alle til venstre for de grønne, og var for folk både for og mot revolusjon. Men det var også folk som solgte aviser som ikke så ut som om de hadde fått kommet seg noe særlig ut siden -70-tallet.

Familien møtte en Trotskyist, han kunne fortelle at ikke siden Bolsjevikene hadde offentliggjort dokumenter etter den russiske revolusjonen hadde hemmelig styresett fått et så kraftig skudd for baugen som nå. En annen var Castroist siden partiet hadde blitt uenige med Trotskyistene tidlig på 70-tallet, men han også var enig at det var lenge siden sist det var en så viktig og engasjerende sak i offentligheten. Mor i familien fant etter å ha kjøpt avisa til Castroisten ut at de faktisk har gateadresse i samme hus som familien bor i.

Idunn var flink og klappet i hendene hun også når publikum applauderte appellholderne under demonstrasjonen. Det ble heldigvis ikke noe krangling mellom demonstranter og politi, så familien gikk hjem igjen og hadde hatt en fin ettermiddag der de hadde lært litt mer om australsk politikk.

fredag 10. desember 2010

Rede for rede og tid for hjem

Gullbjørn har den siste tiden notert seg at mens det i enkelte kretser er helt normalt å ta et utenlandsopphold på den måten familien gjør, kommer det fra andre hold reaksjoner på at det må bli skrekkelig dyrt å reise til den andre siden av kloden for så lenge som, eller bare for fire måneder.

For familien er det slett ikke hverdagskost å flytte til nytt hjem. De leier delvis møblert, og siden det egentlig er for flere personer, kanskje det er studenter det er tiltenkt, var det er overvekt av senger og pulter, mens en enslig toseter sørger for salongopplevelsen i stua. Gullbjørn tror at møbelutvalget kommer nok til å bli som det er, med unntak av at balkongen fortjener noe bedre enn pinnestoler for å nyte nattlig inntak av utsikt.

Likevel har Gullbjørn observert ganske mange lass varer gå inn over dørstokken. Selv om prisnivået for mat er litt lavere enn i Norge, så har ikke familien verken råd eller lyst til å innta alle måltider ute. Det lokale kjøpesenteret har dermed blitt invadert av familien som har gått inn med paraplytrille full av barn, og gått ut igjen med barnet på ryggen og trilla full av varer.

Det lokale kjøpesenteret er digert, og guideboka hevder at det er en del alternative butikker der på grunn av nærheten til bohem-nabolaget Glebe. Familien har ikke vært så alternative, de har vært i Glebe for å hente et stort indisk sengeteppe å henge opp på den store, hvite, tomme veggen, men ellers har hovedinnkjøpene foregått på K-mart, Target og Priceline, som ikke er hverken alternative eller lokale.

Noen varer har vært kriminelt billige, og siden funksjon er viktigere enn design har familien bevisst gått etter tilbudsvarer og fått 16 delers tallerkensett for 10 dollar (60 kroner), 4 kjeler for 19 (114 kroner), og skittentøyskurv til 2 (12 kroner).

Det føles alltid litt mer hjemme ut å handle mat og lage kjente oppskrifter, og to dager etter innflytting var familien såpass i mål at de kunne lage pasta med rømmesaus. Familien var stolte over å ha husket salt og pepper på vei gjennom matbutikken, men måtte på ekstra-ekspedisjon for å hente olje.

Et uforutsett skjær i sjøen var at kjøleskapet ikke fungerte, men husverten var relativt rask i sessen, og Gullbjørn ser nå at det er to kjøleskap på kjøkkenet. Gudene må vite når husverten skal fjerne det gamle, men iallefall har familien nå det meste for å spise, vaske seg selv og leiligheten og ellers klare seg ganske bra som fastboende.

Selv om familien ikke skal nekte seg opplevelser som trenger transport eller inngangspenger er alt lagt til rette for at pengebruken blir etter lokale skikker og ikke etter feriemodus. Gullbjørn oppsummerer med at det å bo og bygge i tillegg til å senke prisnivået også ser ut til å øke følelsen av at det er et hjem og ikke en ferieleilighet familien okkuperer.

onsdag 8. desember 2010

Gullbjørn reiser til Sydney

Etter et lengre tids opphold på Karmøy har Gullbjørn nå forflyttet seg til Sydney sammen med familien Ervik og Vea og Ervik Vea. Gullbjørn ønsker å dele sine opplevelser og observasjoner om Sydney, og akkurat nå er det den vakre skyline som er å observere fra balkongen i 5. etasje, der familien bor, som er verdt å rapportere om. Familien var nemlig på jakt etter bolig i flere dager. I mellomtiden bodde de på billighotell i King's Cross, som i tillegg til å være et mekka for ryggsekkturister også er horestrøk. Men det siste var bare merkbart i helga. Idunn, hun er 13 måneder nå, ble maskoten til mange på hotellet - the youngest backpacker in Sydney - var det noen som kalte henne, selv om hun ikke har egen ryggsekk, men bor i en slags ryggsekk som mammen eller pappen bærer når hun ikke sitter i vogna si.

Familien liker ikke å planlegge for mye, og så på det som en oppdagelsesferd å finne et sted å bo. Gullbjørn kunne se at de ble lei seg når de oppdaget at ingen av eiendomsbyråene ville leie ut til dem siden de ikke skal være mer enn seks måneder i byen. Faktisk skal de være bare fire måneder, og når de kom ned på Coogee beach, den nest mest populære stranda etter Bondi (mest populær blant backpackere), var det noen som lo av dem fordi de trodde at de kunne komme og lete etter leilighet på begynnelsen av sommeren og bare tre uker før jul!

Men så fant de seg et sted i byen istedet. Bydelen heter Chippendale, og med en gang Gullbjørn kom inn i gata Myrtle street (akkurat som Moaning Myrtle som bor på toalettet på Hogwarts) kjente han at han ble så rolig. Det var så stilt, midt mellom alt bråket og storbystøyen var gata som et lite stillerom. Og på enden av gata, der lå huset, ved siden av en park som har fått navnet Peace Park. Det passer godt, det er en lekeplass der, og den har Idunn prøvd seg på og likt så godt at det ble grining når familien dro derifra i går. Og på toppen av huset, i femte etasje uten heis, der fant familien et bosted som er så stort at det har to balkonger, den ene med den nevnte utsikten over skyskrapere, et eget vaskerom, bad med badekar og separat dusj, og ikke minst: to soverom slik at når familien får gjester så er det plass til dem også. Standarden er enkel, men egentlig leier huseier ut denne leiligheten til fem personer.

Husvære er visstnok et så knapt gode i Sydney at det er helt vanlig å dele både leilighet og rom med andre. Men selv om det er dyrt, dyrere enn familien trodde de skulle betale, så virker de fornøyde med leiligheten sin. Gullbjørn synes iallfall at det er god stemning, og ikke minst så liker han å tilbringe kvelden på balkongen mens de voksne sitter der og tar en liten pils. Hver kveld tegner de inn på kartet sitt hvor de har gått den dagen, og Gullbjørn kan rapportere at sløyfene er ganske lange hver dag. Hver dag kjenner de litt mer av byen, og hver dag er de enige om at de liker denne byen. Den er vakker på avstand, også fra balkongen, men ikke minst, den er hyggelig i alle de små møtene med befolkningen, om de er lokale eller ikke.