Hjemme, og nå er det slutt?

Nå har Gullbjørn vært hjemme i over to uker. Han har funnet plassen sin oppå sofaen der han satt før han og familien dro til Australia. Gullbjørn ble kjempeglad for å se storebror Ask igjen, og det var spesielt kjekt å se at Ask og Idunn har det så bra sammen. Idunn sier jo ikke så mye ennå, det trenger hun heller ikke, for de klarer å leke gjemsel og sisten helt uten at de kommuniserer med språk.

Det er jo litt å se på.

Foreldrene i familien styrer på og prøver å tilpasse huset sitt sånn at det passer til en tobarnsfamilie. Det mangler for eksempel et eget soverom til Idunn, så hun har fått myggnetting (eller himmel om du vil) over senga si, så er det iallfall litt avskjermet fra senga til mamma og pappa. Og Gullbjørn observerer, ikke uten overraskelse, at foreldrene bruker vanlige torsdags ettermiddager til å rydde, vaske klær og sette inn i oppvaskmaskina.

Det er litt å se på det også.

Men skal han være ærlig synes Gullbjørn at det er litt mindre å se på fra en sofarygg på Karmøy enn å se utover Sydney skyline fra en femte-etasjes balkong. Familien har til og med tatt i bruk televisjonsapparatet sitt, det satte de i skapet i leiligheten i Sydney, siden skyline var nok å ha som skjermsparer når kvelden hadde lagt seg over byen. Det har blitt lite øl også, selv om ryktene sier at det blir øl og musikk til husvasken i kveld.

Gullbjørn lurer på om det er sånn det skal være.

For hvis det er det kommer Gullbjørn ikke til å skrive så masse om Karmøy og støyvollen mot Vestre Veaveg. Da ser han heller ut på terassen og på den fine vindmølleblomsten i polyester og plast som familien skaffa seg i Chinatown en av de siste dagene i Sydney. Her er det sterk vind og den snurrer rundt og rundt. Og rundt. Fungerer den som en tidsmaskin? En teleportør? Kan Gullbjørn plutselig havne tilbake i Sydney?

Puh - nei. Det gikk visst ikke. Men det betyr vel ikke at alt er over etter turen? Gullbjørn vil ikke det, han har altfor mange minner som han ikke har rapportert. Han tok jo tross alt oppdraget. Han må skrive mere om pappene på tur i Newtown, og de blå fjellene, og til og med tullelandet Dubai som de såvidt var innom for siste gang på vei hjem. Så Gullbjørn anser seg ikke som ferdig ennå. Det er ennå mye å fortelle.