søndag 30. januar 2011

Gullbjoern i Chinatown

Naa synes Gullbjørn at det er på tide å rapportere fra Chinatown. UTS Haymarket, der kontoret til mor er, ligger nemlig midt i Chinatown, og bare få minutters gange fra Koreatown. Så Gullbjørn har lurt på når han skulle skrive om dette, fordi det skjer jo nye ting med familien nesten på daglig basis i møte med Kina.

Chinatown i Sydney er ikke noen turistgreie, sånn som man kan oppfatte at det er i London, der kineserne har flytta ut av byen, men driver butikkene sine og restaurantene sine i Chinatown. Dette er en levende del av en by som er så stappfull av kinesere og andre asiater at det fins fullt av små etablissementer som bare selger ting som kinesere liker. Naturlig nok er alle skiltene paa kinesisk og kanksje engelsk. Kinesere har det bodd en del av siden 1850, da var det gullrush i landet, og det ennå var noen år til myndighetene fant ut at de var fremmedfiendtlige overfor ikkevestlige innvandrere. Det var de nemlig fram til 1973, når de åpnet grensene igjen for faglærte folk som ville bo her, og det setter preg iallfall på denne delen av byen.

Det er for eksempel et nydelig apotek som har en hel vegg full av ei hylle for kinesiske remedier. Det er små trefarga skuffer, hver av dem har et sølvfarga håndtak og en liten plakett med plass til navnet. Men alle navnene er uforstaaelige for oss som ikke leser tegn.

Kineserne liker også iste av melkevariant, og oppi putter de små svarte kuler av tapioka som de kaller perler. Du får et ekstra stort sugerør sånn at kulene kan bli med opp røret. Mor hadde kvinnet seg opp i flere dager før hun kjøpte sin første, og så langt eneste, perledrikk. Idunn fikk også smake. Små barn er kanskje innstilt på å like søte ting uansett smak, og Idunn gulpet ned i massevis. Mor og far syntes jasminsmaken var så sterk at det smakte parfymert toalettpapir.

Og apropos toalettpapir, nå skal Gullbjørn bryte en barriere. Han vet nemlig, fordi Idunn ikke bruker toalettpapir enda, at de små svarte kulene med tapioka ser nøyaktig like ut etter at de har vært gjennom tarmsystemet. Han håper at det ikke får andre til å avstå fra melketeperler selv om familien ikke kommer til å bli storkonsumenter.

Kan man kalle det storkonsumenter når det gjelder utdanningssteder? Det har nemlig vært sommerferie for studentene. Men hver dag har det vært stappfullt i fellesomraadene på universitetet. Og jo nærmere helg det er, jo høyere har prosentandelen asiatiske studenter vært. En søndagskveld Gullbjørn kom innom UTS telte han bare to blonde studenter, resten var fra et eller annet sted i Asia. De er skrekkelig flittige.

Gullbjoern har også hørt mor fortelle om den kinesiske damen som hun deler avlukke med. Hun har en sønn på 10, som Ask, og den siste måneden har hun ikke vært på jobb. Nå er hun tilbake igjen, og kunne fortelle at hun hadde vært hjemme siden sønnen hadde sommerferie. Så hyggelig, tenkte mor. Damen fortsatte: hun hadde hatt hjemmeskole for sønnen. Han hadde jo gått på australsk skole nesten et helt år. Han skal hjem til Kina om en måned, og moren er redd for at han vil henge etter fordi det er så avslappet skolegang her i forhold til Kina. De hadde pugget sammen den siste måneden. Hun håper at han slipper å dumpe ned et år, men det er altså frykten. Det hadde nok ikke skjedd hjemme. Hadde hun spurt Gullbjørn ville han kanskje sagt at barn skal være barn. Men det var ingen som spurte han.

onsdag 26. januar 2011

Festlig fyrverkeri

Nå har familien vært gjennom nok en ny australsk praksis, Australia Day, og Gullbjørn kan rapportere at han kan kjenne igjen at også dette gjøres på det han har lært å kjenne som australsk vis. Men først litt fakta. Australia Day er nasjonaldagen, og den minnes den første fangekolonien som satte ned flagget i Sydney-havna. Det er minst to grupper som føler seg støtt av valget av dato.

Det ene, mest åpenbare, er aboriginere, som ikke nødvendigvis syns at det er en fin ting at man feirer begynnelsen på en voldsom nedslakting av dem som var der fra før. De andre er de som ikke syns at fangetransporten var noe som skulle feires. Derfor finnes det utallige forslag på andre datoer som kunne vært like fine å feire. Slik som 1. Nyttårsdag. Det er dagen til Føderasjonen, men det møter motstand fordi det jo allerede er en offentlig helligdag. Andre datoer er uaktuelle fordi de enten feirer en liten gruppe, som soldater under 2. Verdenskrig, eller er for nært knyttet til en av delstatene, som for eksempel åpningen av det første parlamentet, som var en ære som gikk til Melbourne i Victoria, og det var visst andre snurt for.

Disse stridighetene er muligens grunnen til at familien har opplevd at australiere ikke helt vet hva de feirer og har fått svar som ligner på “17. Mai er bursdagen til Norge”, og kanskje er det like greit, for Gullbjørn syns at de har fått til en inkluderende dag for gamle og nye australiere. Den første festen familien så var mange boder og konsert i Victoria park, et steinkast unna hjemme. Eivind og Idunn gikk rundt og oppdaget at de fleste der var aboriginere. Men han vet ikke om grunnen til at mange stirret på dem fordi de var så hvite, eller om det bare var fordi han hadde Idunn i sele på ryggen.

Senere på kvelden, når det egentlig er leggetid for Idunn, fikk hun heller sitte i vogna mens familien gikk samlet inn mot Darling Harbour. Dette må være Idunns første opplevelse av folkehav, og langt unna begynte de å gå i kø mot den lille havna som hadde hovedunderholdninga for kvelden. Og når de nærmet seg var de i gang med kveldens nykomponerte symfoni for orkester, kor og, når det nærmet seg slutten: fyrverkeri!

Etter symfonien var det avsynging av nasjonalsang. Med en start med brummende didgeridoer og tøffe rytmer hintet det allerede på at dette ikke var “Ja, vi elsker” sunget med lyrisk alt som forsanger. Her kom også fyrverkeriet fram på avgjørende punkter, og jeg tror aldri at vår sang kunne høstet sånn stor jubel.

Til slutt var det stor finale der fyrverkeriet var hovedstjerna. Hvis det er noe hun kan, Australia, så er det å lage fyrverkeri med lyd og lysshow til, og familien stod som sild i tønne og måpte opp på himmelen. Det vil si, Idunn, som så sitt tredje fyrverkeri i går ble redd som før og prøvde først å flykte bakover fra sin posisjon på mors skuldre, men etterhvert nøyde hun seg med å måpe og peke nølende opp på himmelen. Heldigvis var det så mye å se på, både av lys og folk etterpå at hun raskt ble trygg nok til å kose seg skikkelig igjen.

Selv om vi skryter av at vår feiring av 17. Mai er så barnevennlig på grunn av barnetoget, så hadde denne dagen mye for barna. Ingen gikk i kløende bunader eller korpsuniformer. Det var massevis av morsomme lyseffekter, kroppsmaling, juksetatoveringer og festlige hodeplagg av alle slag. Flosshatter laget i flagg, flaggtatovering, flaggsandaler og flaggsaronger, fiberoptiske hanekammer, lyssverd, oppblåsbare Harbour Bridge-hatter som langt overgår heliumballonger. Og effektene brukes av folk i antrekk av alle grader av festlighet. Til og med damer i hijab og heldekkende drakter syntes ikke det var noe upassende å tre hodeplagg utenpå hijaben!

Gullbjørn syns feiringen tyder på at folk kan være australske uansett form, farge og religion, og da er det kanskje ikke så viktig hvorfor de feirer, men at de har noen felles minner og opplevelser. Ja til fest!

mandag 17. januar 2011

Når Idunn ikke sover går foreldrene på museum

Gullbjørn ser at familien ikke alltid er helt enige. Spesielt når Idunn skal sove er et omstridt tema. Uansett hvor trøtt hun er, så er soving en ufrivillig aktivitet, kanskje med unntak av de få gangene hun har sovnet ved matbordet.

Her om dagen var Idunn trøtt og litt grinete, og foreldrene var sultne. De tenkte at det var lurt å gå litt rundt med vogna for å få Idunn til å sove, og så kunne de få spist på en bittelitt bedre restaurant mens Idunn sov. De gikk langt og lenger enn langt, men Idunn sovnet ikke, til tross for kjedelige omgivelser og ruglete underlag.

Kanskje det er for varmt, tenkte foreldrene, og akkurat da gikk de forbi det nasjonale marinemuseet. Der er det kanskje muligheter for litt luftkondisjonering og rolige, litt mørke omgivelser. Det var gratis å komme inn, og det var søndag, så da var det mange frivillige museumsguider klare for å fortelle om akkurat den båten de er mest interessert i. Det var også en spesialomvisning om barnemigrasjon som spesielt vakte familiens oppmerksomhet.

Like utenfor Marinemuseet er det landingsplass for ferga fra nordkysten av Sydneyhavna, så der hadde familien vært før, og lagt merke til en vegg fullt innskrevet med navn. Den store svarte granittflata var nesten illevarslende, for andre steder hvor man får lyst til å inngravere en masse navn er det ofte fordi de har ofret seg, eller er ofre for en større katastrofe. Men ikke her. Dette var "The Welcome wall". Ikke langt unna var Darling Island, Australias svar på Ellis Island i New York, der alle nyankomne kom i land. Og her var minnesmerke for å hedre alle de som tok turen, frivillig eller ufrivillig.

Noen av de ufrivillige, altå fangene, er godt kjent historie. Men barnemigrasjonen er en helt annen sak. Australierne hadde som mål å ha mye innvandring, derav slagordet "populate or perish". På den ene siden er det en oppfordring om å få mange barn, på den andre siden, hvorfor ikke få barn til å komme hit, de har jo mange år foran seg, er billige i drift og kan jobbe hele livet.

Etter andre verdenskrig satte Australske myndigheter seg som mål å få 50 000 barn til å flytte hit. De lyktes å få hit 8000 barn. Barna kom fra engelske, overfylte barnehjem. Barna ble spurt om de ville dra på ferie til Australia, og i barnehjem etter barnehjem var det fulle rom med hender i været. Så ble de utstyrt med nye klær, som mange av dem aldri hadde hatt før, og så dro de på digre båter som reiste lenge og vel før de kom i land i det forgjettede ferieland.

Eller, plutselig var det ingen som snakket om ferie lenger. "Vær glad for at du har fått komme hit" var et nytt omkved mens de ble forklart hva de skulle gjøre for å fortjene herligheten. Barna ble sendt på arbeidsleirer forkledt som skoler drevet av nonner. For å gi et eksempel kunne man på museumsutstillinga få prøve å løfte ei bøtte med ti kilo murstein eller vri en hendel som om man kjernet smør.

"Pass på ryggen din, gjør dette bare under oppsyn av voksne" sto det på museumsutstillingen. Men for barna det gjaldt virket det som om de voksne ikke brydde seg særlig om ryggene deres eller deres omsorg, for den del. Et gjensyn med barna i dag viste at mange av dem ble bitre som voksne, og det er jo ikke så rart. Hvis det ikke hadde blitt gjort i statlig regi hadde man kalt dette menneskehandel i dag. Den siste gjengen med unger ble transportert i 1967, så dette er i høyeste grad folk som lever i dag.

Så mye av det som var skrevet, fikk ikke Gullbjørn lest, for Idunn var våken og utålmodig, og han gjorde sitt beste for å få henne til å slappe av. Men det var nok til å få et innblikk i enda en forferdelig praksis gjort av det man tenker på som siviliserte samfunn. Og Idunn sov ikke på mange timer ennå.

Gullbjørn ser på fangetransport

Innimellom lurer Gullbjørn på hva for et land han har kommet til. De er jo så veldig hyggelige og vennlige her, men så har de også en del skampletter på historien. Nja, den første skampletten var det vel egentlig ikke Australia som sto for. Australia eksisterte ikke for de som hadde vært her i en, la oss si, 50 000 år.

Så kom denne kaptain Cook, mesternavigatør og eventyrer seilende over Stillehavet og kom til slutt til Botany Bay, som er noen kilometer sør for sentrum, men del av Sydney. Dette var hans første reise, og han var den første som møtte de australske aboriginerne. I dag har Captain Cook et eget rederi med korttidscruise fra Sydney Harbour og rundt omkring, og vi har lagt merke til det fordi Cook bruker et flagg som er en trekantet utgave av det norske.

På hans andre reise ble han den første som krysset den antarktiske polarsirkelen. Dette skjedde den 17. januar 1773, som var 216 år før Idunns søskenbarn Amanda ble født i Trondheim, og hun har bursdag i dag! Gratulerer med dagen både til den sørlige polarsirkel og Amanda!

På hans tredje og siste reise kom han til Hawaii, og lenger kom han sannelig ikke. Men til gjengjeld fikk han okkupere en god del plass i grunnfagspensum i sosialantropologi. Når han først kom i land på Hawaii, hadde han sirklet med klokka rundt øya, og både ferden og skipet hans minte Hawaiianerne om freds- og høsteguden Lomo, som de tilfeldigvis akkurat feiret festival for. Cook og crewet hans ble mottatt som guder, bokstavelig talt, og de ble feiret som guder i en måned.

Så dro Cook og gjengen, men masta knakk, så da måtte de tilbake igjen til øya. Men da var Hawaiianerne ferdig med å feire fred og fordragelighet, og det spekuleres i om de rett og slett syns det var upassende at Lomo skulle komme tilbake når de verken hadde fått satt på vaffeljernet eller hadde lyst på besøk.

Uansett hva som var grunnen til uvennskapen, så døde Captain Cook av en rekke stikkskader han fikk på stranda. Riktignok ble han tatt på fersken i å prøve å kidnappe kongen av Hawaii, visstnok i et forsøk på å forhindre Hawaiianerne i å stikke av med den ene lettbåten hans. Men en historie om reint tjuveri og hevnaksjoner hadde gjort det langt mindre interessant å studere fremmede folkeslag.

Men tilbake til utgangspunktet. Det var ingen som nøyde seg med å studere aboriginerne i Australia. Engelskmennene så ikke på dem som noen trussel, sannsynligvis etter erfaringene med å ufarliggjøre amerikanske indianere med virus og sprit tenkte de vel ikke over at landet var bebodd fra før. Her hadde de et stort landområde, og hva gjør de med det?

"La oss bli kvitt fangene fra våre overfylte fengsler" foreslo en av Cooks medreisende, og slik ble det. Fanger i sin beste alder, som ikke ble regnet som særlig farlige, ble sendt til Australia for å jobbe for føda, men ikke noe mer. I sin tid ble faktisk borttransportering regnet for å være en human løsning, men det sier vel ikke så mye når alternativet var henrettelse.

Uansett så kom de første fangene til Botany Bay den 20. januar 1788, og den 26. januar etablerte de kolonien sin i Port Jackson litt lenger inn i landet. Den dag i dag feires 26. januar som Australia Day, og få reisende kommer seg unna besøk på begge to steder. Port Jackson har blitt til Circular Quay, sirkelkaia, senter for alle ferjene i Sydney-havna og et turistsenter, mens Botany Bay er hjem for flyplassen Kingsford, som gjør at en reise til Australia fra Norge i dag er lang, men slett ikke uoverkommelig.

onsdag 12. januar 2011

Familien har besøk hjemmefra

I det siste har det vært fullt hus i leiligheten med balkongen. Mens morfar fikk eget soverom har Astrid sovet på stua og holdt Gullbjørn med selskap. Stua har vært åsted for en lang rekke koselige frokoster og middager, blant annet laget morfar biff til familien, og Astrid laget en lang rekke salater av middags-, frukt- og tilbehørstypen.

Mens morfar ikke har vært i Sydney siden 1999, hadde ikke Astrid vært i byen før, og familien hadde samlet opp noen av turistopplevelsene de var nødt til å komme seg igjennom til besøket kunne være med. Det var slik at det kom for en dag at Idunn synes at fisk er utrolig spennende. Oppdagelsen ble gjort i wildlife-senteret.

Hun koste seg lenge med å se på fiskene som fungerte som kulisser i bassenget til verdens største krokodille i fangenskap. Mens kroko var en slapp, diger kropp som bare beveget seg i sakte fart (hans venner i virkelige livet har nok ikke det privilegiet akkurat når det er snakk om å få seg mat), var fiskene kjappe og kvikke. De var dessverre knapt nevnt med navn, men det gjorde ingenting, for Idunn kan ikke lese, og fikk dermed ikke med seg at disse fiskene ikke var særlig interessante.

Noen dager senere fikk Gullbjørn bekreftet at Idunn er familiens mest sannsynlige kandidat til en framtidig marinbiolog-karriere, i akvariet. Der er det to digre havbassenger der en går gjennom tunneller i bunnen med haier, skilpadder, sjøkyr og andre fisker som svømmer over hodet på en. Dette må nesten være det nærmeste en kommer dykking uten å bli våt på beina. Og Idunn så og så, og pekte og ville nok helst inn til fiskene for å ta på dem.

Det siste fikk vi en løsning på - iallfall nesten. Familien kjøpte en plakat av et korallrev for å pynte på de hvite betongveggene i stua. Under opphenging ble Idunn så sint av at plakaten ble forsøkt hengt opp i voksnes øyehøyde at det ikke ble ro før plakaten var i god høyde. Nå henger plakaten lavt, som om det var et akvarium på veggen, og Idunn løper entusiastisk bort innimellom for å peke på fisken.

Av andre attraksjoner som familien og besøket forserte kan nevnes diverse strender, tårn, bygater og annet. Men den ene bydelen familien fikk oppleve som de ikke hadde vært i før kunne vært unngått. Morfar trodde nemlig ikke at sola tok særlig godt gjennom sand, derfor smurte han ikke fotbladene sine den ene dagen på stranda.

Resultatet var andre grads solforbrenning og besøk på legevakta i Balmain. Heldigvis ble han godt og humoristisk behandlet av sykepleiere og leger som så på føttene hans. Og den ene sykepleieren hadde medfølelse med morfar fordi hun hadde gjort den samme tabben på Bali en gang. Og dermed fikk han spesialbehandling med full bandasjering selv om de rundt egentlig mente at det ikke var verre enn at vanlige apotekprodukter kunne gjort susen. Med bandasjer på beina og nye sandaler med plass til alt ble morfar helt resitituert og kunne nyte resten av ferien uten vondt. Og så dro Astrid og morfar hjem og det ble stilt igjen på stua til Gullbjørn.

mandag 3. januar 2011

Nyttårsaften i Sydney!

Endelig var kvelden kommet. For Sydney-siders, som de innfødte kaller seg, er dette utvilsomt den dagen i året de er mest stolte av byen sin. Hele verdens øyne er på Sydney, siden det er den første verdensbyen som går inn i det nye året, og det er viktig å vise hvor flott byen er. Og det gjør man ved å ha verdens største fyrverkeri.

Familien hadde fått besøk av morfar Magnar (83) og kusine Astrid (24) dagen før. Mor i familien hadde kjøpt billetter (som kostet den nette sum av kr 30 pr stykk) til nyttårsfeiringa på et sted som heter Barangaroo, som ligger på nordvestspissen av halvøya som CBD ligger på. Det er på "feil" side i forhold til Operahuset, men nettopp derfor er det færre folk, god plass, og faktisk bedre utsikt til broa enn hva man får på den mest populære sida.

På forhånd hadde familien laget en omfattende piknik-korg med mengder av mat, ekstra klær mot vinden som alltid er på Barangaroo, lommelykter og campingstoler. På veien dit gikk de gjennom et bilfritt sentrum, og det var litt rart å se hvordan byen så ut når den var stappfull av folk, men uten bilstøy. Totalt samler det seg minst halvannen million mennesker for å se fyrverkeriet!

Framme på Barangaroo var det rigget til som en skikkelig festival, med hyggelige vakter i inngangen, boder med mat fra hele verden, og verdens reineste festivaldasser. Familien hadde i likhet med andre familiefolk kjøpt billetter til det alkoholfrie området. Der var det allerede fullt av folk som hadde satt seg til, og familien satte også opp tingene sine og syntes det var fin utsikt til nesten hele broa og i det hele tatt en fin stemning.

På himmelen var det et akrobatfly som først tegnet smilefjes med røyk, men deretter så det ut til at Gud overtok spakene i cockpiten, for i alle fall begynte det å skrive "Jesus lives" der oppe. Tagging av religiøse budskap på himmelen hadde ingen i familien sett før.

Idunn syntes det var mest gøy å gå bort fra familien for heller å snakke med fremmede, og var ikke lett å be om å holde seg fint på den plassen familien hadde satt seg. Hun sprang rundt hele tida og fikk mange nye engangsvenner før hun gikk videre til neste gruppe feststemte folk for å bli venner med dem også.

Siden det hadde begynt å bli mørkt, ble mamma og pappa litt stressa av å holde styring med henne, for hvordan i all verden finner man igjen en 14 måneder gammel jentunge som ikke kan snakke annet enn babbelsk i et virvar av 15.000 mennesker?

Klokka 21 var det familiefyrverkeri, en slags forrett til det store fyrverkeriet ved midnatt. Det viste seg at en av de største fyrverkerioppskytingsrampene i byen var plassert på en lekter like utpå fjorden fra der familien satt, så utsikten var upåklagelig.

Idunn var litt skeptisk - hun ble redd av smellene, men da var det tryggest å holde seg ekstra godt fast rundt halsen til mamma. Hun ble likevel så fascinert av fargene at hun alt i alt så ut til å ha en opplevelse av skrekkblandet fryd som hun sikkert ikke fikk varige mén av.

Etter fyrverkeriet ble det spist mer mat, før mor og far dro ut på en ekspedisjon til området med alkoholservering. Der oppdaget de noe rart - det var færre folk der, og dermed mye bedre plass, og man klarte til og med å se hele broa derfra. Men til forskjell fra hjemlige festivaler var det ingen fulle folk der selv om man kunne kjøpe øl. Familien bestemte seg derfor for å skifte basecamp, og flyttet hele sulamitten inn på det nye området.

Like før midnatt begynte folk å reise seg opp, og over lydanlegget hørte man at radiopraterne gjorde klar til nedtelling. Ten... Nine... Eight... Seven... Six... Five... Four... Three... Two... ONE!

Og der startet fyrverkerifontenene å sprute fram og tilbake over broa, før hele himmelen ble full av fantastiske fyrverkerikuler i alle farger. I alle retninger var det fyrverkeri, til og med fra takene av skyskraperne, og hele greia var synkronisert med musikken som ble spilt over lydanlegget.

Det alle vakreste var da de spilte "What a Wonderful World", der fargene som blir nevnt i teksten ble illustrert med de samme fargene fra fyrverkeriet. Det syntes alle var utrolig fint, for under bråket fra alle smellene kunne man høre jubel fra alle som så på, og dersom man så seg rundt så man mange som måtte tørke bort noen tårer.

Fyrverkeriet varte i tolv minutter, og ble avsluttet med en fantastisk finale fra broa, der det rant kaskader av flammer ned mot sjøen før hele himmelen over eksploderte. Og Idunn klarte seg fint, selv om hun under de verste smellene fant ut at det var tryggere å ligge godt nede i vogna si mens mamma holdt henne i hånda.

Hele festfyrverkeriet så utrolig stilig ut, og så også utrolig dyrt ut. Men Sydney har klart å skape seg en identitet som verdens nyttårsaftenhovedstad, og det er sikkert verdt hver eneste dollar med tanke på hvor mange turister som kommer dit.

Etterpå måtte familien gå omtrent en halv mil for å komme hjem, og kunne observere titusenvis av folk i godt humør. De eneste ubehagelig fulle folka befant seg liggende på fortauet med bar overkropp og påsatt håndjern. I Australia virker det som at man lar mye være lov, og man henger opp skilt overalt som sier hvor stor bot man får dersom man bryter de-og-de reglene.

Dersom folk etter først å ha blitt vist frihet under ansvar og deretter på forhånd blitt vist hva straffen er og de fremdeles ikke klarer å oppføre seg, så er det ikke lenger noen kjære mor. Familien er ikke helt sikker på om samme hadde fungert i Norge, men det ser ut til å virke her. Det så i alle fall ut til at det var overraskende få politifolk som var nødvendig for å holde skikk på folk.

Turen hjem tok lang tid, men hele kvelden ble - for å bruke klisjéen - et minne for livet.

(Trykk her for å se video av fyverkeriet! :-)