Gleden over å få være vertskap

Gullbjørn har i dag tatt i mot gjester igjen, og han kan ikke annet si enn at det er en stor glede. Nå er det fullt hus i leiligheten, faktisk så fullt at Gullbjørn er litt usikker paa om gjestfrihetsviljen er større enn evnen. Men der det er hjerterom er det husrom, og så får man etterhvert se hvordan det går.

For det første faar man lov til å dra til flyplassen og hente besøk. Far i familien dro ut for to dager siden for å hente Kåre, en kamerat hjemmefra, og mor i familien fikk ta imot sin niese Anna med samboer Hans Jacob i morges. Det å dra ut på en stor internasjonal flyplass for å ta imot besøk er ikke noe man kan gjøre så ofte, og da står man blant limousinsjåfører i dress med håndholdte skilt samt folk med heliumballonger der det står velkommen, eller velkommen hjem. Og mange ansikter som er fulle av forventing og ser på de slitne forventningsfulle fjesene som kommer ut gjennom slusene.

Det å stå der og se på en stund er en liten gave. Lettelsen til de som møter noen de aldri har truffet før i en fremmed by. Gjensynsgleden mellom folk som ikke har sett hverandre på en stund. Barn og foreldre, kjærester og venner, det er vakkert å få lov til å være med på noe så privat på offentlig sted.

Familien har ikke bil å ta med de besøkende i, men de kan iallfall veilede besøket ut til nærmeste taxi, og gi en liten introduksjon til byen på vei inn mot sentrum. Og så kan man vise frem en by som etterhvert blir mer og mer kjent, og man blir mer og mer kjent med reaksjonene. For eksempel var det helt ubetalelig å vaere med Lise i det hun så Operahuset for første gang, Gullbjørn tror ikke hun forventet å se det, og så var det plutselig der. Det er jo en treningssak å la besøket oppdage byen selv også, for eksempel å bare slippe dem løs på food courten uten å si hva vi synes er godt.

Det kan vaere greit med lokalkjennskap til transport og hvilke highlights man bør få med seg på de dagene man har, men noen syn gir seg selv. Lise dro forbi operahuset i båt, og tok mange bilder, og så var hun helt naer, og tok mange bilder, og så seilte hun forbi et par ganger til, og da ble det jammen flere bilder. Det huset er vanvittig fotogent og ganske besnærende. Erlend som bodde på Manly og tok ferga hver dag mens han var her sa det sånn at den fergeturen blir man ikke lei, Sydneybukta er fantastisk hver gang. Det kan Gulbjørn skrive under på.

Ikke bare bukta, forresten, det er fint å dele mye av byen, her den ligger med alle parkene sine, vannparken med fontenene som kjøler ned folk på varme dager i Darling harbour, og ikke minst, utsikten fra balkongen der Gullbjørn kjøler seg selv og gjestene ned med øl og ser baksiden av Sydney's skyline. Og takket være Lina, som tok bilder fra balkongen, og takket være Lise, som tok bilder fra tårnet så kan Gullbjørn både vise fram hva han ser, og hvordan han blir sett.

Her er det Gullbjørn ser om kvelden - Sydney-tårnet til høyre med gult spir.

Utsikt fra Tower mot sørvest, vi bor i den lille svarte firkanten

Og utsnittet her er faktisk Gullbjørns balkong!

Gullbjørn får besøk!

I dag er det tomt og kaldt i leiligheten i Sydney igjen. Det siste er behagelig, etter den varmeste uka de som måler været i Sydney har opplevd. Nåja, alle har jo opplevd heten, men de som skriver ned tallene er kanskje mer opptatt av at det er rekord enn andre. Gullbjørn syns det er morsomt å ha vært med på den varmeste natta noensinne observert (vitenskapelig) i Sydney, den var altså på 27,6 grader, og akkurat nå har temperaturen kommet seg helt ned på 18.

Men tomt er det også, Gullbjørn syns det er litt trist at han ikke har besøk lenger. Han fikk nemlig besøk hjemmefra, fra Lina som bodde sammen med Gullbjørn i flere år, og som har kommet hjem på ferier i alle år siden. Linas mamma var nemlig Gullbjørns og Blå Elefants matmor. Samtidig kom Superlise, som var et nytt og hyggelig bekjentskap for Gullbjørn, Han forstår jo at Superlise har vært lenge i familien og kjente matmor godt. Mor i familien er også oppvokst med Superlise som nærmeste nabo og første barnevakt. Gullbjørn fikk høre at Superlise dengang inspirerte mor i familien til å si Lise, Det var ikke som aller første ord, men var det før mamman hennes fikk høre henne si mamma.

Selv om matmor ikke fikk bli med på denne turen, slik det egentlig var planlagt, kan ikke Gullbjørn si annet enn at han hadde det veldig hyggelig med besøket. Han fikk vist frem det beste han meste at Sydney har å by på, ja han vet jo litt om det nå, og sendte dem på 2 akvarier og Wildlife World og til Sydney-tårnet, i tillegg til strandlivet som denne byen har som sitt hovedfortrinn i forhold til andre byer Sydney liker å sammenligne seg med. Det var jo også skrekkelig varmt den siste uka, og Gullbjørn og besøket dro også alene på stranda mens mor i familien var på jobb, og pappaen og Idunn var på lekegruppe.

På mandag dro de på Manly-stranda, og på tirsdag måtte de holde seg ute av sola fordi de var solbrente. Og på onsdag dro de på Bondi og på torsdag måtte de holde seg ute av sola fordi de var solbrente. Og på fredag dro de på dykketur, og Gullbjørn kan melde at livet under vann i Sydney var flott, og haiete, men fargene ligner mer på de norske enn på korallene mer rundt jordas magebelte.

Lørdagen var det så varmt at ingen hadde lyst til å være i sola lenger enn de trengte. Nå forsto vi endelig skiltene som reklamerte med "indoor dining" på restauranter. Å ha et begrep om å spise innendørs er vel like fremmed for nordboere som utepils er for Sydney-siders. Familien og gjester dro alle på kjøpesenter, som var stappa fullt av andre som hadde samme idé, og så dro de på Powerhouse, museum for teknikk og design og koste seg nesten alene med utstillingene der.

Da kunne Idunn få springe nesten fritt omkring mens de voksne kunne velge om de ville springe etter og rope "sæm æ å tar dæ" eller se ettertenksomt på Beninis fotografier og nye autralske oppfinnelser. Og uansett hvilken tilnærming som ble valgt så fikk alle is etterpå.

Verdensmestre i hyggelighet?

På bussen nordover gjennom CBD en tidlig morgen kom pappaen i familien i prat med en dame på godt over 70 år. Hun fortalte at hun var på vei til pensjonistfilmklubben hun var med i. "Det er viktig å ha noe artig å gjøre på når man er pensjonist", fortalte hun ivrig.

Denne uka hadde de hatt "Another Year" av Mike Leigh i hjemmelekse, og hun så fram til å diskutere filmen med de andre i klubben samtidig som de drakk kaffe av altfor små kopper og spiste krumkaker sirlig dandert på skjørt porselensservise med kniplingsduker under. Eller i alle fall var det slik pappa sitt indre bilde av eventuelle norske pensjonistfilmklubber så ut.

Da den sjarmerende eldre damen skjønte at pappaen mente at "The King's Speech" er en perfekt film som det ville ha vært umulig å forbedre, og at han hadde tenkt å se både "True Grit" og "Black Swan" som hun selv likte veldig godt, foreslo hun at de skulle ta følge til fots fra siste holdeplass der bussen stoppet og videre til Circular Quay. På veien diskuterte de mer film, og da de kom fram ble de stående og snakke om hvem som bør vinne Oscar om noen uker, før de gikk hver til sitt.

Gullbjørn så at dette møtet fikk pappa til å tenke en tanke som dukker opp hver bidige dag: Hva er det som gjør at vilt fremmede her nede er så hyggelige hele tida?
Engelskmennene er høflige fordi det er forventet av dem, og amerikanerne har sin overfladiske jovialitet, men folka her virker genuint utadvendte og trivelige. De eneste fremmede hjemme som er like forbanna hyggelige er narkisene som selger gatemagasiner.

Pappa og Gullbjørn grublet litt over dette, og gikk mot Wharf 3 der ferja til Manly går fra. Og der møtte de en selger av gatemagasinet "The Big Issue". For en kombinasjon - en representant for den mest serviceinnstilte yrkesgruppa i verden i det landet som har de hyggeligste folka!

Pappa kjøpte bladet, som hadde Jack Nicholson på forsida, og selgeren var i kjempehumør der han spøkte og lo og bidro til at en til vanlig morgengretten pappa fikk en ganske god start på dagen. Og siden Idunn sovna på ferja fikk han lest litt også.