Gullbjørn ser at familien ikke alltid er helt enige. Spesielt når Idunn skal sove er et omstridt tema. Uansett hvor trøtt hun er, så er soving en ufrivillig aktivitet, kanskje med unntak av de få gangene hun har sovnet ved matbordet.
Her om dagen var Idunn trøtt og litt grinete, og foreldrene var sultne. De tenkte at det var lurt å gå litt rundt med vogna for å få Idunn til å sove, og så kunne de få spist på en bittelitt bedre restaurant mens Idunn sov. De gikk langt og lenger enn langt, men Idunn sovnet ikke, til tross for kjedelige omgivelser og ruglete underlag.
Kanskje det er for varmt, tenkte foreldrene, og akkurat da gikk de forbi det nasjonale marinemuseet. Der er det kanskje muligheter for litt luftkondisjonering og rolige, litt mørke omgivelser. Det var gratis å komme inn, og det var søndag, så da var det mange frivillige museumsguider klare for å fortelle om akkurat den båten de er mest interessert i. Det var også en spesialomvisning om barnemigrasjon som spesielt vakte familiens oppmerksomhet.
Like utenfor Marinemuseet er det landingsplass for ferga fra nordkysten av Sydneyhavna, så der hadde familien vært før, og lagt merke til en vegg fullt innskrevet med navn. Den store svarte granittflata var nesten illevarslende, for andre steder hvor man får lyst til å inngravere en masse navn er det ofte fordi de har ofret seg, eller er ofre for en større katastrofe. Men ikke her. Dette var "The Welcome wall". Ikke langt unna var Darling Island, Australias svar på Ellis Island i New York, der alle nyankomne kom i land. Og her var minnesmerke for å hedre alle de som tok turen, frivillig eller ufrivillig.
Noen av de ufrivillige, altå fangene, er godt kjent historie. Men barnemigrasjonen er en helt annen sak. Australierne hadde som mål å ha mye innvandring, derav slagordet "populate or perish". På den ene siden er det en oppfordring om å få mange barn, på den andre siden, hvorfor ikke få barn til å komme hit, de har jo mange år foran seg, er billige i drift og kan jobbe hele livet.
Etter andre verdenskrig satte Australske myndigheter seg som mål å få 50 000 barn til å flytte hit. De lyktes å få hit 8000 barn. Barna kom fra engelske, overfylte barnehjem. Barna ble spurt om de ville dra på ferie til Australia, og i barnehjem etter barnehjem var det fulle rom med hender i været. Så ble de utstyrt med nye klær, som mange av dem aldri hadde hatt før, og så dro de på digre båter som reiste lenge og vel før de kom i land i det forgjettede ferieland.
Eller, plutselig var det ingen som snakket om ferie lenger. "Vær glad for at du har fått komme hit" var et nytt omkved mens de ble forklart hva de skulle gjøre for å fortjene herligheten. Barna ble sendt på arbeidsleirer forkledt som skoler drevet av nonner. For å gi et eksempel kunne man på museumsutstillinga få prøve å løfte ei bøtte med ti kilo murstein eller vri en hendel som om man kjernet smør.
"Pass på ryggen din, gjør dette bare under oppsyn av voksne" sto det på museumsutstillingen. Men for barna det gjaldt virket det som om de voksne ikke brydde seg særlig om ryggene deres eller deres omsorg, for den del. Et gjensyn med barna i dag viste at mange av dem ble bitre som voksne, og det er jo ikke så rart. Hvis det ikke hadde blitt gjort i statlig regi hadde man kalt dette menneskehandel i dag. Den siste gjengen med unger ble transportert i 1967, så dette er i høyeste grad folk som lever i dag.
Så mye av det som var skrevet, fikk ikke Gullbjørn lest, for Idunn var våken og utålmodig, og han gjorde sitt beste for å få henne til å slappe av. Men det var nok til å få et innblikk i enda en forferdelig praksis gjort av det man tenker på som siviliserte samfunn. Og Idunn sov ikke på mange timer ennå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar