Nyttårsaften i Sydney!

Endelig var kvelden kommet. For Sydney-siders, som de innfødte kaller seg, er dette utvilsomt den dagen i året de er mest stolte av byen sin. Hele verdens øyne er på Sydney, siden det er den første verdensbyen som går inn i det nye året, og det er viktig å vise hvor flott byen er. Og det gjør man ved å ha verdens største fyrverkeri.

Familien hadde fått besøk av morfar Magnar (83) og kusine Astrid (24) dagen før. Mor i familien hadde kjøpt billetter (som kostet den nette sum av kr 30 pr stykk) til nyttårsfeiringa på et sted som heter Barangaroo, som ligger på nordvestspissen av halvøya som CBD ligger på. Det er på "feil" side i forhold til Operahuset, men nettopp derfor er det færre folk, god plass, og faktisk bedre utsikt til broa enn hva man får på den mest populære sida.

På forhånd hadde familien laget en omfattende piknik-korg med mengder av mat, ekstra klær mot vinden som alltid er på Barangaroo, lommelykter og campingstoler. På veien dit gikk de gjennom et bilfritt sentrum, og det var litt rart å se hvordan byen så ut når den var stappfull av folk, men uten bilstøy. Totalt samler det seg minst halvannen million mennesker for å se fyrverkeriet!

Framme på Barangaroo var det rigget til som en skikkelig festival, med hyggelige vakter i inngangen, boder med mat fra hele verden, og verdens reineste festivaldasser. Familien hadde i likhet med andre familiefolk kjøpt billetter til det alkoholfrie området. Der var det allerede fullt av folk som hadde satt seg til, og familien satte også opp tingene sine og syntes det var fin utsikt til nesten hele broa og i det hele tatt en fin stemning.

På himmelen var det et akrobatfly som først tegnet smilefjes med røyk, men deretter så det ut til at Gud overtok spakene i cockpiten, for i alle fall begynte det å skrive "Jesus lives" der oppe. Tagging av religiøse budskap på himmelen hadde ingen i familien sett før.

Idunn syntes det var mest gøy å gå bort fra familien for heller å snakke med fremmede, og var ikke lett å be om å holde seg fint på den plassen familien hadde satt seg. Hun sprang rundt hele tida og fikk mange nye engangsvenner før hun gikk videre til neste gruppe feststemte folk for å bli venner med dem også.

Siden det hadde begynt å bli mørkt, ble mamma og pappa litt stressa av å holde styring med henne, for hvordan i all verden finner man igjen en 14 måneder gammel jentunge som ikke kan snakke annet enn babbelsk i et virvar av 15.000 mennesker?

Klokka 21 var det familiefyrverkeri, en slags forrett til det store fyrverkeriet ved midnatt. Det viste seg at en av de største fyrverkerioppskytingsrampene i byen var plassert på en lekter like utpå fjorden fra der familien satt, så utsikten var upåklagelig.

Idunn var litt skeptisk - hun ble redd av smellene, men da var det tryggest å holde seg ekstra godt fast rundt halsen til mamma. Hun ble likevel så fascinert av fargene at hun alt i alt så ut til å ha en opplevelse av skrekkblandet fryd som hun sikkert ikke fikk varige mén av.

Etter fyrverkeriet ble det spist mer mat, før mor og far dro ut på en ekspedisjon til området med alkoholservering. Der oppdaget de noe rart - det var færre folk der, og dermed mye bedre plass, og man klarte til og med å se hele broa derfra. Men til forskjell fra hjemlige festivaler var det ingen fulle folk der selv om man kunne kjøpe øl. Familien bestemte seg derfor for å skifte basecamp, og flyttet hele sulamitten inn på det nye området.

Like før midnatt begynte folk å reise seg opp, og over lydanlegget hørte man at radiopraterne gjorde klar til nedtelling. Ten... Nine... Eight... Seven... Six... Five... Four... Three... Two... ONE!

Og der startet fyrverkerifontenene å sprute fram og tilbake over broa, før hele himmelen ble full av fantastiske fyrverkerikuler i alle farger. I alle retninger var det fyrverkeri, til og med fra takene av skyskraperne, og hele greia var synkronisert med musikken som ble spilt over lydanlegget.

Det alle vakreste var da de spilte "What a Wonderful World", der fargene som blir nevnt i teksten ble illustrert med de samme fargene fra fyrverkeriet. Det syntes alle var utrolig fint, for under bråket fra alle smellene kunne man høre jubel fra alle som så på, og dersom man så seg rundt så man mange som måtte tørke bort noen tårer.

Fyrverkeriet varte i tolv minutter, og ble avsluttet med en fantastisk finale fra broa, der det rant kaskader av flammer ned mot sjøen før hele himmelen over eksploderte. Og Idunn klarte seg fint, selv om hun under de verste smellene fant ut at det var tryggere å ligge godt nede i vogna si mens mamma holdt henne i hånda.

Hele festfyrverkeriet så utrolig stilig ut, og så også utrolig dyrt ut. Men Sydney har klart å skape seg en identitet som verdens nyttårsaftenhovedstad, og det er sikkert verdt hver eneste dollar med tanke på hvor mange turister som kommer dit.

Etterpå måtte familien gå omtrent en halv mil for å komme hjem, og kunne observere titusenvis av folk i godt humør. De eneste ubehagelig fulle folka befant seg liggende på fortauet med bar overkropp og påsatt håndjern. I Australia virker det som at man lar mye være lov, og man henger opp skilt overalt som sier hvor stor bot man får dersom man bryter de-og-de reglene.

Dersom folk etter først å ha blitt vist frihet under ansvar og deretter på forhånd blitt vist hva straffen er og de fremdeles ikke klarer å oppføre seg, så er det ikke lenger noen kjære mor. Familien er ikke helt sikker på om samme hadde fungert i Norge, men det ser ut til å virke her. Det så i alle fall ut til at det var overraskende få politifolk som var nødvendig for å holde skikk på folk.

Turen hjem tok lang tid, men hele kvelden ble - for å bruke klisjéen - et minne for livet.

(Trykk her for å se video av fyverkeriet! :-)