Familien har fått besøk hjemmefra, av morfar og kusine Astrid, så hyppigheten på rapportering går kanskje ned de neste par ukene, eller kanskje blir det ekstra mye, siden familien nå automatisk går fra noviser i byen til virtuoser i bykjennskap når nyankomne melder seg, omtrent som når det kommer en ny medarbeider på jobben og du faktisk vet masse om hvordan "vi gjør det her".
I teoriene om praksisfellesskap er dette poenget, at man lærer nesten umerkelig, og at mye kunnskap også overføres taust ganske viktig. I Gullbjørns historier om Sydney er det ikke så viktig, men han er klar for å la seg overraske dersom fammlien skulle ha kunnskap de ikke visste om de nærmeste ukene. En ting som derimot gjør familien til mer habile Sydney-farere er nærkontakt med Harbour Bridge, og litt eksplisitt kunnskap om datoer og tall knyttet til brua.
Harbour Bridge strekker seg fra CBD, eller midtbyen, som mor ynder å kalle den, over Sydneyfjorden til North Shore (i nord-sør akse, hvis det var noen som lurte). Den har vært et landemerke siden den stod ferdig 19. januar 1932, nøyaktig 44 år før mor i familiens fødselsdag, men ble ikke åpnet før nøyaktig to måneder senere, som var to dager etter mors mor ble født i Nord-Trøndelag og begynte på et liv som skulle vare bortimot 59 år.
Begivenhetene var urelatert før familien nær 79 år seinere før første gang gikk langs gangveien på yttersida av den berømte buen som har gitt brua kallenavnet kleshengeren, eller mer presist, fram til Gullbjørn fant ut at han kunne sette sammen historiene og gi dem et skjær av samtidighet.
En annen sammenligning det er mulig å gjøre er relatert til opplevelsesindustrien på brua. Å gå opp trappene til sør-østre tårn koster ca 60 kroner, og det eneste utstyret man trenger er egne ben. Det gis ingen trening i å gå trappa opp til et utkikkstårn der man har kunnet nyte vind i håret med utsikt til siden 1934.
Å gå opp vedlikeholdstrappene i selve kleshengeren har bare vært en mulighet siden 1998, nå er det flere ulike turer å velge mellom. Før man går blir man ikledt grå joggedresser slik at man ikke skal forstyrre trafikantene, og sikkerhetssele for å kunne være festet til brua. Før man får prøve seg på ordentlig blir man instruert og må trene på flytting av sikringen på en juksetrapp. Først når man mestrer disse omgivelsene får man slippe løs på brua.
Selv om man bare kommer seg noen få meter høyere enn dersom man klatrer tårnet, og sikkerhetsrisikoen er omtrent like stor, ligger denne opplevelsen i en helt annen klasse. Prismessig begynner skalaen her på rundt 1200 kroner, og går opp til 1800 for å klatre brua ved soloppgang på lørdager.
Mor, som har fått penger av universitetet for å studere opplevelsesøkonomi synes de psykologiske effektene ved å uniformere folk og å bygge opp forventninger er spennende. Gullbjørn synes det er mer interessant å rapportere at familien ikke benyttet seg av noen av disse mulighetene, men tok gratisopplevelsen som det er å gå over brua.
Utsikten er spektakulær der også, og mens Idunn syntes det var spennende å se ned gjennom gitteret, strakte far ut hendene igjennom og tok bilde av Operahuset fra nok en vinkel. Det huset er innmari fotogent, og han går aldri lei av å lete etter det optimale perspektivet. Og så kom de seg over, spiste en is og tok ferga tilbake til Pyrmont bay der det er en fin tur hjem til Chippendale, der familien nok en dag avsluttet med å tegne inn ruta på treningsplanlegger for å finne ut hvor og hvor langt de hadde gått.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar