Krydderurt #3 - Rosmarin

Rosmarin er navnet på en krydderurt som for en filmnerd lett assosieres med en viss diabolsk baby. Bra film, om en litt gammeldags - og det er dette krydderet også. Det smaker et eller annet som ikke helt har fulgt med tiden, men gått ut på dato og blitt erstattet med med moderne alternativer.

Denne krydderurten har mye overtro og legender knyttet til seg fra gammelt av, og har fått navnet sitt etter ros marinus - "havdugg". En annen mulig etymologisk forklaring er at den er oppkalt etter Jomfru Maria. Ikke nok med det - Afrodite var ifølge sagnet innhyllet i rosmarin da hun steg opp av havet.

Det blir påstått at rosmarin har medisinsk virkning mot et vell av lidelser, men akkurat hvor vitenskaplig dette er kan nok diskuteres. Blant annet skal urten virke beskyttende mot frie radikaler, så sannsynligvis vil dette si at det holder omstreifende kommunister unna. Litt på samme måte hvitløk virker mot vampyrer. Røde farer er det, begge deler.

Familien brukte rosmarin til svinefilet med kremet soppstuing og en byggrynssalat. Slett ikke verst sånn totalt sett, men det stod i oppskrifta at rosmarin kan byttes ut med salvie, og det er en viss sannsynlighet for at dette blir gjort neste gang.

Krydderurt #2 - Merian

Lørdag 14. januar lagde familien gulasj sammen med deres tilreisende gode venner fra den lille storbyen. Gulasj er nasjonalretten i Ungarn, og er en rett med like mange oppskrifter som kokker som lager den. Mest kjent er den kanskje for å inneholde uanstendige mengder paprika.

I oppskriften familien brukte skulle det være tilsatt krydderurten "merian". Dette høres ut som et bibelsk kvinnenavn eller noe som har med lengdegrader å gjøre, men det er egentlig ikke noe annet enn den opp-pimpete fetteren til mer kjente oregano. Dette er ikke et krydder man finner sånn uten videre på den lokale billigbutikken, men vi fant det på Mega.

Merian er ganske kraftige saker sånn rent smaksmessig, og i en oppskrift skalert slik at man skulle bruke et halvt stort glass paprikapulver utgjorde ikke merianmengden mer enn en teskje.

Et triks som suppegjøken i familien - la oss kalle ham "pappa" - har lært seg er å koke alle supper og gryteretter på svak varme så lenge at man helt har glemt at de står på komfyren. Dette gir mørt kjøtt som smelter på tunga og massevis av smak. (Det gir også rikelig tid til mannfolkslarv på kjøkkenet, gjerne med en øl i neven).

Smakfullt var det også denne gangen, så denne oppskrifta kommer vi til å bruke igjen. Du kan også gjøre det - du finner den i Familiekokeboka til Gausdal og Alfsen. Denne boka anbefales på det varmeste, den er herlig fri for matsnobberi og jålete oppskrifter - og er bare en veiviser til god mat for alle.

Grønnsaksforsett 2012: Urter og Krydder

Gullbjørn har vært igjennom et innholdsrikt år, og la merke til at familien visstnok hadde et grønnsaksforsett i 2011, men de telte aldri noenting, og plutselig var året over. Nå skal de liksom igang igjen, de liker å lage seg prosjekter, men de er ikke alltid så glad i gjennomføring.

Poenget er uansett at familien ikke gidder nyttårsforsetter av typen der man må gjøre mindre av noe man liker eller mer av noe man ikke liker. Familien liker forsetter av den typen der man liker noe, men ikke får gjort det ofte nok, og om man gjør det så teller det ikke, for man har ikke lagt merke til det. I 2010 lyktes familien godt med oppdraget de gav seg selv. 58 grønnsaker ble gjennomgått. De gamle, velkjente ble testet i nye oppskrifter, mens de nye ble testet i velprøvde retter, eller noe nytt. Sånn ble det grønnsakssuppe med kassava (ikke spesielt godt) og cherrytomatsuppe med kamskjell og vodka (en skikkelig slager).

I år holder man seg i matverdenen, men bytter til krydder og urter. Poenget er det samme nå: flest mulig krydder og urter, og de kjente helst på en ny måte. Vi starter sterkt, med chili-pulver på første plass (innimellom har vi allerede brukt salt og pepper, kanel og en del av det vi pleier til vanlig - men dette er den første nye bruken, nesten iallfall.

# 1. Chilipulver i smoothie.
Den første varianten lærte Gullbjørn om i varm form fra Dromedar kaffebar i Trondheim, som serverer Sweet Chili - en mokkakakao med chilipulver. Vi har laga smoothie av pære, vaniljeis, melk, oboy, sjokoladesaus og chili. Knallgodt!

Den andre varianten er inspirert av hvordan man spiser ananas i Thailand - der dypper man nemlig nyoppskåren frukt, spesielt ananas og grønn papaya, i en blanding av sukker, salt og chili. For norske ganer er det greit å ta vekk saltet, men chilien i kombo med gule frukter er supergod! Vi laga av frossen papaya, ananas og mango (fra pose) og ferske pærer og eplejuice. Men neste gang tror  chilien må siktes, for å spise en stor klump ødelegger litt for smaksløkene, det var iallfall det Gullbjørn observerte.

Erfaren uskyld etter 22/7

Denne gangen ble Gullbjørn hjemme, mens Eivind og jeg har vært i Oslo i helga. Ingenting ble helt som det skulle. Vi skulle på kjærestehelg og gå på konsert, og vi spanderte til og med på oss hotellrom. Valget falt hotell g20 i Grensen, og beliggenheten er bare 150 meter fra Oslo Domkirke. Da vi ringte på vei inn til byen visste ikke resepsjonisten om vi kunne komme dit. Hun kunne se sperringer fra sin plass inne, men hun visste ikke om hun var innenfor eller utenfor sperringene. Det viste seg at hotellet var utenfor, men beliggenheten er så nær området at vi opplevde å være tett på etterarbeidet av bombinga og massakren på Utøya. Vi har sett væpna soldater gå løst omkring i gatene og ved sperringene, vi har sett ødeleggelsene og det begynnende opprydningsarbeidet. Vi hatt sett mye på tv og lest det vi kunne komme over på nettet. Mange ganger har vi gått forbi det stadig voksende blomsterhavet, vi har tent lys og lagt ned blomster. Vi har grått og klemt og tenkt på dem som er direkte involvert.

Når vi er på vårt mest personlige, er vi også mest like, sier filosofen Ole Fogh Kirkeby. Våre siste døgn har nok vært ganske like andres som ikke kjenner noen personlig som er blant de savnede. Vi har gått i loop, vi har sett de samme nyhetene om igjen og om igjen, vi har diskutert hva det er som har skjedd, vi har prøvd å forstå, uten å lykkes, vi leter etter svar på hvorfor dette skjer uten å få svar. Flere ganger har vi sagt at nå er det nok, nå kommer det ikke mer nytt, nå må vi snakke om noe annet, men det går faktisk ikke an. Det er for uforståelig og for trist til at andre ting får fokus over lang tid.

Det er også en annen følelse som har gått igjen. Lettelsen over at det var én mann, alene i all sin galskap, og attpåtil etnisk norsk, gjorde at vi hadde mindre å frykte. Vi frykter ikke gjentatte angrep fra en internasjonal terrororganisasjon. Vi frykter heller ikke at vi skal bli hatefulle kynikere som skjærer norske muslimer over samme kam som internasjonale terrorister. Og vi frykter heller ikke at samfunnet vårt skal snik-avdemokratiseres med utstrakt overvåkning og sikkerhetstiltak som fungerer bedre til å skape frykt enn å hindre nye angrep.

En siste følelse handler om hvordan vi takler dette sammen. Gang på gang har vi følt gjenkjennelse og samhold, både med dem vi har møtt og dem vi leser og hører i media. Det kommer en tid hvor vi skal være uenige om hvilke konsekvenser dette skal ha, men nå sier alle ting vi er enige i, våre grunnleggende verdier er tross alt like. "Det fins ingen ord for en slik ondskap." "Om en mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". "Det er ingen tvil om at Norge blir forandret, men det er vi som bestemmer hvordan det skal forandre seg." "Vårt svar er mer demokrati, mer åpenhet, mer humanitet, men aldri naivitet". "Tenk om resultatet av dette er at flere viser politisk engasjement, uansett parti".  "Det viktigste forsvaret mot ABB og hans likemenn kan aldri bli våpen og og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer." "Vi kan synes at det er ubehagelig å ha valgkamp snart, men vi må ha valg for å holde på demokratiet". "Rekordstor valgdeltagelse er et naturlig svar".

Det jeg skriver er et ekko av alt dette. Jeg har lest blogginnlegg og avisartikler, "kommentarer fra mange hold, på leiting etter mere, på leiting etter flere svar, vel vitende om at det fins ikke noe der ute som kan stoppe tankene. Men jeg gjør det likevel. Kanskje det fins noe i det jeg skriver som treffer noen som nytt, kanskje gir det bare et rom å dvele mer på det som har skjedd, et steg i det å lage mening av det meningsløse. Og snart skal vi begynne å svare på nye spørsmål: hva konkret gjør vi nå for å utvikle erfaren uskyld heller enn kynisme.

Erfaren uskyld er Bjørg Eigard sitt begrep, og jeg tenker mye på henne og familien hennes for tida. Teksten er skrevet i en helt annen sammenheng, men dette er noe jeg tror vi trenger nå.


Erfaren uskyld
Bjørg Eigard

Livet sprenger
hver tanke
hver fornuft

Jeg ber livets mor
holde mitt hjerte
åpent
for livets virkelighet
og mening

Jeg griper varmen begjærlig
drikker overflods beger
håper
isen smelter
lik elver i vårløsning

Vinter kler meg naken
høst gir farger
oransje for muligheter
gult for lys
grønt så jeg ikke glemmer varhet
den blå setter jeg over min tanke
sammen med hvit
slik at min erfarne uskyld
ennå kan leve
i tro på en ny dag.

Mamma eller passepike?

En av de morsomme gjettelekene som man kan ha på Karmøy (eller mer spesifikt i Veavågen der familien bor), er å prøve å finne ut om de unge jentene som triller barnevogn er mamma, eller er en avlastning til en mamma. Man får det ikke mer moro enn man lager selv, og dette er en av de tingene Gullbjørn prøver å forklare til Konrad Koala som ble med familien hjem fra Australia og nå bor sammen med familien til daglig.

Gullbjørn nevnte det nok da han fortalte at Konrad Koala kom til Australia - Konrad er ikke den skarpeste kniven i... i... i... ja, på det stedet der man legger kniver. Hans forfedre har gjennom årtusener spesialisert seg på så næringsfattig kost at man kunne ikke utvikle en slik luksus som en stor hjerne. Derfor skal det litt til at Konrad forstår alt det som foregår på Karmøy, men Gullbjørn satser på at med mye frukt, grønnsaker og snop så har Konrad energi til å lære litt om det stedet han er på nå.

Mamma eller passepike er et spill som er mer usikkert her enn de fleste andre steder i Norge. Ryktene sier at i Åkrehamn, fem kilometer sør for Veavågen, har de norges største andel enslige tenåringsmødre. Gudene må vite om det i Veavågen er mer vanlig med prevensjon eller å holde sammen når man får barn sammen. Når det er sagt så er jo Gullbjørn vant til at det kan være lurt å starte tidlig, for i Stavanger ble han vant til at matfars fire barnebarn sprang ned dørene. Mammaen deres var bare 19 år når hun ble mamma første gang, og hun startet sin andre karriere før hun fylte 30. I Veavågen er det uansett ofte yngre jenter som går på tur med barnevogn, og det kan gi litt mer spenning i hverdagen.

Det å gå på tur er forresten også et litt nytt fenomen for Konrad. Da han ble en del av familien gikk de ut av leiligheten, men de sa ikke at de skulle på tur, mens nå er det som regel ettermiddag eller helg når de snakker om det å gå ut som å gå ut på tur. Gullbjørn har prøvd å forklare at når man bor midt i en stor by så er det mer vanlig at man går når man skal gjøre det man gjør. På et lite sted som Vedavågen driver ikke folk og går på samme måten som i by.

Det kan virke som om det ikke er like mange steder å gå til, for som regel når familien går ut døra så setter de seg i en bil og kjører vekk. Idunn kjøres i barnehagen, og pappa kjører på jobb. Og mamma sitter på hjemmekontor. Dermed blir det ikke naturlig trim for noen av dem, slik det ble i Sydney der både mor og far gikk minimum 4 kilometer hver dag, og som regel mer. Det var så mye by å utforske, så mange nye steder å se.

Hekk- og hagebygda Vea har mye fint å se på den og. Formklipte hekker og forseggjorte hager, for eksempel. Sjøutsikt mot vest, der Utsira ligger ytterst. Museum tegnet av Snøhetta. I fjor på syttende mai hadde Veabygda Norges nyeste kirke, og den er fin den og. Men det er ikke så mye for familien å delta på. Så derfor, når de går ut på Vea, går de på tur. Og gjetter på hvem det er som triller barnevogna.

Hjelp! Babyen er borte!

Gullbjørn har, fra sin plass øverst i sofaen, sett utover familien Ervik Vea sin stue, terasse og støyvoll, og observert samspillet mellom de fire som bor i huset i Vedavågen. Mens Sydney inspirerte til tanker om store spørsmål som favnet over et bredt spekter, sitter han nå og vurderer de nærmere ting. Ja for den del, han har jo også holdt seg oppdatert om situasjonen i verden. Likevel er det først når han klarer å lage koblinger mellom den han ser i den nære verden med det han får med seg fra den medierte sfæren av kunnskap fra det store internettet, det er da han blir inspirert til å skrive.

Nja, eller kanskje lager han koblingene selv, i ettertid. Noe har iallefall hendt siden han inntok plassen på sofaen som er verdt å rapportere. For fire uker siden kom familien hjem til Karmøy, og siden det har babyen i familien blitt borte! Dette er ikke en umiddelbar forsvinningsakt a la David Copperfield. Dette er av den typen som gradvis demrer, først små indikasjoner på avvikende adferd, så noen flere tegn, før det åpner seg i bevisstheten som en helt definitiv forskjell.

Eugene Ionesco har skrevet et fantastisk skuespill med et slikt tema. Han er en hovedmann i det som ble kalt det absurde teater, så da er det ikke så rart at handlingen er lagt til en landsby hvor det først er en av byens innbyggere som blir forvandlet til et neshorn, så en til. Det er ubehagelig at det skjer i landsbyen, men ikke mye mer. Hovedpersonen legger knapt merke til den første, men når nære venner av han plutselig blir forvandlet til neshorn vasker det innover stykket som en bølge. Og til sist er det faktisk bare hovedpersonen igjen som er menneske, og da er ikke neshorn rare lenger, de er normen. Den nest siste, en kvinnelig forsker som hovedpersonen er forelsket i, klarer ikke lenger stå imot presset og lengter til slutt etter å bli neshorn.

Men nå handler det ikke om folk som blir til neshorn, men om babyen som blir borte. Gullbjørn skal være den første til å innrømme det - her også handler det mer om en forvandling til noe enn fra noe, men det høres så mye mer dramatisk ut at en baby blir borte enn at babyen utvikler seg til å bli ei lita jente. Og når det ikke er så mye å skrive om så må man legge til så mye drama man kan. For noe har definitivt skjedd.

En ting er at kroppen har blitt annerledes. Føttene har strekt seg ut og er tilpasset gange, eller i dette tilfellet, løping, mens den hjulbente krabbestillingen har forsvunnet. Håret lar vente på seg, men de tretten tennene bidrar til at Gullbjørn tydelig ser at dette er ei jente.

En annen ting er kommunikasjonen. Mens babyen strekker seg mot noe hun vil ha, lager kanskje noen misfornøyde lyder til, så tar den lille jenta bestemt fast i en finger og strekker den i den retning hun vil, og kobler fingeren mot det hun ønsker. Det er kanskje litt vanskelig å sette sammen puslespill med fire biter, så istedet for å prøve selv og mislykkes, så er det bedre å legge puslebiten i ei hånd som klarer det. Hun kan ikke ta på seg sko selv, men hun vet hvor de er sånn at hun kan få sagt ifra at hun vil ut.

Og hvis mamma står i veien - så kan den lille jenta ta tak i fingeren og plassere mamma på en stol sånn at den lille jenta kan leke med gardinene, selv om det er helt åpenbart at mamma stod der for å passe på at hun ikke skulle leke med dem. Hun vet hva som ikke er lov, og så bryr hun seg ikke om det. Hun vet hva hun vil og kan sette seg på bakbeina. Og hun venter ikke lenger til hun blir tilbudt det hun vil ha, hun vet hvor koppen er, og kan få åpnet kjøleskapet for å peke på melka. Ikke med egen fysisk kraft, men med viljekraft og voksenhjelp.

Så er det språket. Gullbjørn hører at det er mange forskjellige lyder, og det er massevis av lange setninger. Det varierer ettersom om jenta prater i telefonen, med seg selv eller med de voksne. Men fremdeles skjønner han ingenting. Gullbjørn har sett et fascinerende forskningsverk over hvordan et barn lærer å snakke sammen med de andre han er rundt - Deb Roy filma hele leiligheten sin og hadde 90000 timer med video av hvordan sønnen hans lærte å snakke. Ordet starter som bababa og blir til water noen måneder senere.

Gullbjørn har ikke mulighet til å gjøre en sånn inngående datainnsamling og analyse, men det kan se ut som om den lille jenta prøver ut alle lydene. Men hun klarer å kommunisere så godt på andre måter at hun ikke egentlig trenger språk. De grunnleggende behov klarer hun å dekke med tegn og tilgang til voksne fingre. Og de voksne blir nesten alltid med. For det er spennende å finne ut hvem hun er og hva hun vil si. Det blir mer og mer tydelig, dag for dag.

Hjemme, og nå er det slutt?

Nå har Gullbjørn vært hjemme i over to uker. Han har funnet plassen sin oppå sofaen der han satt før han og familien dro til Australia. Gullbjørn ble kjempeglad for å se storebror Ask igjen, og det var spesielt kjekt å se at Ask og Idunn har det så bra sammen. Idunn sier jo ikke så mye ennå, det trenger hun heller ikke, for de klarer å leke gjemsel og sisten helt uten at de kommuniserer med språk.

Det er jo litt å se på.

Foreldrene i familien styrer på og prøver å tilpasse huset sitt sånn at det passer til en tobarnsfamilie. Det mangler for eksempel et eget soverom til Idunn, så hun har fått myggnetting (eller himmel om du vil) over senga si, så er det iallfall litt avskjermet fra senga til mamma og pappa. Og Gullbjørn observerer, ikke uten overraskelse, at foreldrene bruker vanlige torsdags ettermiddager til å rydde, vaske klær og sette inn i oppvaskmaskina.

Det er litt å se på det også.

Men skal han være ærlig synes Gullbjørn at det er litt mindre å se på fra en sofarygg på Karmøy enn å se utover Sydney skyline fra en femte-etasjes balkong. Familien har til og med tatt i bruk televisjonsapparatet sitt, det satte de i skapet i leiligheten i Sydney, siden skyline var nok å ha som skjermsparer når kvelden hadde lagt seg over byen. Det har blitt lite øl også, selv om ryktene sier at det blir øl og musikk til husvasken i kveld.

Gullbjørn lurer på om det er sånn det skal være.

For hvis det er det kommer Gullbjørn ikke til å skrive så masse om Karmøy og støyvollen mot Vestre Veaveg. Da ser han heller ut på terassen og på den fine vindmølleblomsten i polyester og plast som familien skaffa seg i Chinatown en av de siste dagene i Sydney. Her er det sterk vind og den snurrer rundt og rundt. Og rundt. Fungerer den som en tidsmaskin? En teleportør? Kan Gullbjørn plutselig havne tilbake i Sydney?

Puh - nei. Det gikk visst ikke. Men det betyr vel ikke at alt er over etter turen? Gullbjørn vil ikke det, han har altfor mange minner som han ikke har rapportert. Han tok jo tross alt oppdraget. Han må skrive mere om pappene på tur i Newtown, og de blå fjellene, og til og med tullelandet Dubai som de såvidt var innom for siste gang på vei hjem. Så Gullbjørn anser seg ikke som ferdig ennå. Det er ennå mye å fortelle.