Vi har bestemt oss for at chili og chilipulver er to forskjellige ting. De brukes iallfall ulikt. Dessuten er det et vell av ulike chili-varianter, som alle heter nesten det samme, men kan være veldig forskjellig i styrke. Som sjokolade kom den fra sør-amerika, og i likhet med sjokoladen gir chilien et lite kick og litt lykkefølelse når man spiser den.
Chilien oss til å føle oss opprømte og glade, og man kan begynne å svette når det er virkelig hott. Selv spiste jeg mye mer chili før, og spesielt når jeg bodde i Thailand som del av feltarbeidet mitt.
Siden kjennetegnet på vestlig mat er (ifølge mine informanter) at den er likegyldig og smakløs, er det utrolig hvor mye troverdighet en antropologspire kan høste ved at man klarer å spise den heiteste maten. Det aller verste fra den tida var grønn papaya-salat, Som Tam, fra Isan - den provinsen de fleste av mine informanter kom fra.
Det var for sterkt for vanlige thailendere. Jeg avsto fra å ha fermentert ferskvannskrabbe i min salat, men jeg spiste den med like mye chili som mine venner. Man skulle tro at de som var oppvokst med det kunne spise chili som om det var poteter - men det kan de ikke. Å spise som tam sammen var en identitetsgreie - vi satt sammen og svetta og kommenterte hvor sterk maten var. Jeg fikk høre at jeg var annerledes enn de andre turistene - jeg hadde det i meg til å bli en god thai - så de chiliopplevelsene varmet mer enn kroppen.
I årets grønnsaksforsett er premissene at vi skal lage mat med krydder vi ikke har prøvd før, eller krydder vi har prøvd før i mat vi ikke har prøvd før. Det har blitt mindre chili på meg med årene. For det første er vi litt usikre på når man kan begynne å servere virkelig heit mat til barn. Dessuten så smaker jo ikke mat annet enn chili hvis man har massevis oppi - ihvertfall nå når vi ikke er vant til det. Så selv om det innimellom følger med en chili i matlagingen måtte vi bestemme oss for en rett som skulle stå for vår bruk av chili. Og da ble det portugisiske retten innført til Kristiansund på begynnelsen av 1800-tallet: Bacalao. Egentlig betyr bacalao bare torsk, men sånn som det har blitt på norsk er det en spesifikk variant med tomatsaus, løk, potet, paprika og klippfisk. Og chili.
Man kan se for seg at portugiserne som kom til Kristiansund for å oppleve klippfiskmekka ble litt skuffet over at nordmennene ikke kunne tilberede fisken på en smakfull måte. Resten av befolkningen hadde tross alt kommet dit foruten grunn (det sies det iallfall i Kristiansunds nasjonalsang, signert Knutsen og Ludvigsen).
Så reiste jeg til Kristiansund
Foruten grunn, til Kristiansund
Her trengs det retter med retning, tenkte portugiserne, men de dro igjen når de hadde lært bort den ene retten. Da ble det sving i sakene: Bacalaoen ble nasjonalrett og de fire bydelene: Tahiti, Kirkelandet, Goma og Marokko vitner om at Kristiansunderne lærte å se ut av landet for å finne inspirasjon. Og Lynni som ville fårra til Mexico på 80-tallet får vi tro har kommet tilbake med enda mer impulser utenfra.
Bacalaoen, den står seg, den var kjempegod. Uka etter brukte vi chili i thailandsk mat. Chilien er så fantastisk at den finnes i veldig mange kjøkken, det er nesten lettere å ramse opp kulturer som ikke bruker chili. Dermed er det på sin plass med et lite hurra! for bacalaoen. For det er den eneste retten i det norske kjøkken som bringer oss ut av de smakløses rekker.
Chilien oss til å føle oss opprømte og glade, og man kan begynne å svette når det er virkelig hott. Selv spiste jeg mye mer chili før, og spesielt når jeg bodde i Thailand som del av feltarbeidet mitt.Siden kjennetegnet på vestlig mat er (ifølge mine informanter) at den er likegyldig og smakløs, er det utrolig hvor mye troverdighet en antropologspire kan høste ved at man klarer å spise den heiteste maten. Det aller verste fra den tida var grønn papaya-salat, Som Tam, fra Isan - den provinsen de fleste av mine informanter kom fra.
Det var for sterkt for vanlige thailendere. Jeg avsto fra å ha fermentert ferskvannskrabbe i min salat, men jeg spiste den med like mye chili som mine venner. Man skulle tro at de som var oppvokst med det kunne spise chili som om det var poteter - men det kan de ikke. Å spise som tam sammen var en identitetsgreie - vi satt sammen og svetta og kommenterte hvor sterk maten var. Jeg fikk høre at jeg var annerledes enn de andre turistene - jeg hadde det i meg til å bli en god thai - så de chiliopplevelsene varmet mer enn kroppen.
I årets grønnsaksforsett er premissene at vi skal lage mat med krydder vi ikke har prøvd før, eller krydder vi har prøvd før i mat vi ikke har prøvd før. Det har blitt mindre chili på meg med årene. For det første er vi litt usikre på når man kan begynne å servere virkelig heit mat til barn. Dessuten så smaker jo ikke mat annet enn chili hvis man har massevis oppi - ihvertfall nå når vi ikke er vant til det. Så selv om det innimellom følger med en chili i matlagingen måtte vi bestemme oss for en rett som skulle stå for vår bruk av chili. Og da ble det portugisiske retten innført til Kristiansund på begynnelsen av 1800-tallet: Bacalao. Egentlig betyr bacalao bare torsk, men sånn som det har blitt på norsk er det en spesifikk variant med tomatsaus, løk, potet, paprika og klippfisk. Og chili.
Man kan se for seg at portugiserne som kom til Kristiansund for å oppleve klippfiskmekka ble litt skuffet over at nordmennene ikke kunne tilberede fisken på en smakfull måte. Resten av befolkningen hadde tross alt kommet dit foruten grunn (det sies det iallfall i Kristiansunds nasjonalsang, signert Knutsen og Ludvigsen).
Så reiste jeg til Kristiansund
Foruten grunn, til Kristiansund
Så reiste jeg til Kristiansund Foruten grunn, til Kristiansund. Oh Yeah
Her trengs det retter med retning, tenkte portugiserne, men de dro igjen når de hadde lært bort den ene retten. Da ble det sving i sakene: Bacalaoen ble nasjonalrett og de fire bydelene: Tahiti, Kirkelandet, Goma og Marokko vitner om at Kristiansunderne lærte å se ut av landet for å finne inspirasjon. Og Lynni som ville fårra til Mexico på 80-tallet får vi tro har kommet tilbake med enda mer impulser utenfra.
Bacalaoen, den står seg, den var kjempegod. Uka etter brukte vi chili i thailandsk mat. Chilien er så fantastisk at den finnes i veldig mange kjøkken, det er nesten lettere å ramse opp kulturer som ikke bruker chili. Dermed er det på sin plass med et lite hurra! for bacalaoen. For det er den eneste retten i det norske kjøkken som bringer oss ut av de smakløses rekker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar