tirsdag 15. mars 2011

Det siste besøket har ankommet Sydney!


Gullbjørn har reflektert litt over besøk i det siste. Det begynner å nærme seg slutten av en fin tid for Gullbjørn og familien, og mens de har brukt den tida på å være turister i Sydney, har de også blitt veldig gode på å vise fram attraksjoner til sine gjester.

Litt tall må på plass. Familien kommer til å ha bodd i leiligheten i Myrtle Street i 111 dager når de forlater Sydney neste fredag. I 48 dager har det vært besøk som har bodd der. Hvis vi regner på antall mennesker, så har 10 gjester tilsammen sovet i leiligheten 88 ganger. Det vil si at det har vært et gjennomsnittlig belegg på 3,8 personer per overnatting i leiligheten, og at gjesterommet har hatt 43% dekning (Riktignok har Idunn sovet på eget rom noen netter, mens foreldrene har flyttet fram og tilbake mellom senger.

Den sist ankomne gjesten blir ikke med i statistikken, og Gullbjørn synes det er veldig kjekt. For det første hørte han ryktet om at noen skulle komme før jul, og så når Lina kom på besøk fikk han vite hvem det var. Når han kom var fremdeles uklart. Og for det andre så er det den første gjesten som er Gullbjørn sin slektning, og kommer spesielt på besøk til han. Så hvem er denne mystiske gjesten som har vært på backpacker-tur rundt i verden siden før jul? Jo, det er ingen annen enn Onkel Koala!

Som alle vet er Onkel Koala stamfaren til alle Teddybjørnene, men han er ikke i slekt med ekte bjørner. Hvis vi skal snakke om koalaene, så har de et liv som kunne vært tatt rett ut fra en Science Fiction-skildring av dyreliv på en annen planet. La oss starter med begynnelsen. Koala-hunnen har to livmødre (livmorer?) som blir befruktet av hannens gaffelformede penis. Likevel er tvillinger ekstremt sjeldne. Etter en måned eller så er det en bitteliten hårløs, øreløs og blind liten centimeter som fødes og finner seg til rette i mammaens lille lomme.

I seks måneder får den lille (kalt Joey) bare morsmelk inne i en lomme som moren lukker som en joggebukse med en muskel. Etterhvert flytter Joey seg opp på ryggen og veksler mellom melk og næring rett fra mammaens tarm i seks nye måneder. Dette er viktig, for den voksne koalaen spiser eucalyptus, og den inneholder giftige stoffer. Mammas tarm har bakterier som tar knekken på giften sånn at Joeyen ikke blir syk av å spise. Og så blir Joey til Koala og klar for livet ute. Det består stort sett av å sitte i et tre og sove 20 til 22 timer i døgnet.

Når Koala er våken spiser den eucalyptusblader i mengder. Eucalyptus er nemlig ikke særlig næringsrikt, så Koala får ikke masse energi til å gjøre forskjellige ting. han er et ordentlig dovent dyr. Man kunne kanskje tro at Koalaen fikk god tid til å tenke og reflektere over saker og ting, slik som Gullbjørn gjør. Men neida, det kan han ikke, for man kan ikke tillate seg å ha stor hjerne på så næringsfattig kost.

Det spiller ingen rolle for Gullbjørn at Onkel Koala ikke er "the brightest banana in the bunch" som man kan si på engelsk. Han er en grå eminense i familien likevel, og det er veldig kjekt at han kom fram til Sydney for å være med på siste del av turen.  

onsdag 9. mars 2011

I sjømannskirka

Gullbjørn er litt overrasket over familiens plutselige hang til å gå i kirka. Det lot seg liksom forklare når pappaen i familien ikke kjente så mange andre foreldre og gikk på lekegruppe der. Og når mor dro for å hjelpe kirka med endringsprosess. Men sist søndag toppet det seg for Gullbjørn. Familien skulle bruke søndagen på å gå tur og så gå på gudstjeneste, og det har aldri skjedd før, selv om de på Karmøy bor i gangavstand til 2 matbutikker, 1 kirke og 3 bedehus uten å benytte seg av mer enn den ene av matbutikkene!

Det var nemlig fastelaven og karneval i kirka, og på forhånd hadde familien vært på det kinesiske markedet og lett etter kostyme. De eneste direkte kostymene de fant var plagg i voksenstørrelse med nettingstrømper til, og det passet ikke helt til Idunn verken i størrelse eller uttrykk. De fant heller en kinesisk drakt i nesten riktig størrelse i svart og rødt, og dermed var Idunn klar til karneval som Kung-Fu-Mester!

Når de kom til kirka viste det seg at utkledning gjaldt også for voksne. Lena som er prest var utkledd som Bakemester Harepus, mannen hennes, Ole Jakob var en skummel viking i prestekjole (?). Det er de to som er fast ansatt i sjømannskirka, men Lena som prest har hatt veldig mye å gjøre i de siste.



Hun er ansvarlig for hele Australia og New Zealand, og med antallet naturkatastrofer som har vært i området har hun vært i nærmest konstant bedredsskap i det siste. I tillegg farer hun rundt omkring og er med på semesterstart for de norske studentene. Om det skulle skje noe, at noen havner på sykehus, dør eller blir savnet, så gjør hun jobben sognepresten vanligvis gjør, drar på besøk og er i kontakt med pårørende, bare det at hennes sogn er et helt kontinent.

På søndagen var det uansett midt i en veldig hektisk periode for Lena, og gudstjenesten ble utført av Morten hjelper, for anledningen i pingvin-drakt - og vi var litt usikker på hvordan de konservative til stede likte seg, for dette var annerledes enn noe vi har vært med på før. Først var det prosesjon med alle utkledte barna og avsynging av "karneval-vi skal på karneval". Trosbekjennelsen var også erstattet av en sang, og preken ble utført sittende som lesestund. Idunn koste seg og danset med. Etter at gudstjenesten var over (på en halvtime) ble hun med på bilder av alle med kostyme, men som den eneste med ryggen mot kamera.

Og så var det fastelavensboller, saft og kaffe, og til Gullbjørns store overraskelse ville ikke Idunn klatre i trappa, hun ville leke ute sammen med de andre barna. Og foreldrene syntes det var så hyggelig å se på at Idunn fikk leke seg helt til det bare var en annen unge igjen å leke med. Han bodde på kirka, så han skulle ikke hjem, så plutselig ble Idunn som foreldrene - sist til å gå hvis det er kjekt.



lørdag 5. mars 2011

Oj, hva var det som skjedde med tida?

Gullbjørn oppdaget plutselig at det var nesten en måned siden sist innlegg. Det er allerede et par uker siden Gullbjørn oppdaget at oppdraget i Sydney går mot slutten, og om ikke lenge vender Gullbjørn og familien nesen hjemover mot nordvest. Fire måneder i en fremmed by som ikke lenger er så fremmed går fryktelig fort på en måte, samtidig som at de fire månedene inneholder en hel levetid. Det har vart mye lenger enn fire måneder hjemme.

Gullbjørn er klar over at dette høres rart ut, men nå vet han at det er akkurat sånn som Einstein forklarte med relativitetsteorien - tida er avhengig av hvor du er. Det vil si, ikke akkurat som Einstein, for ingen her har bevegd seg i nærheten av lysets hastighet, og ingen kommer til å komme hjem til et Norge der alle har blitt fryktelig gamle.

Forresten kan Gullbjørn huske hvordan han lærte om denne relativitetsteorien - fysikklæreren hans hadde laget et godt eksempel egentlig - at en spydkaster løper forbi en port, og hvis det går skikkelig fort (altså i nærheten av 300.000 kilometer per sekund) så kommer spydet til å se kortere ut for en observatør på friidrettsbanen.

Dersom mennesket lærte seg å bevege seg så raskt uten noen som helst maskin rundt seg så skulle det altså være et poeng å fyke forbi en bane på jorda. Og ikke minst, hvis man har tilgang på en friidrettsbane og et i overkant godt syn eller kamera så kan man sette opp en port og satse på at noen med et spyd farer forbi.

Poenget her er todelt: det er viktig med gode fysikklærere, men ikke minst, i vitenskapen er det viktig at man ikke er for kritisk til forutsetningene for å kunne lære godt av et eksempel. Gullbjørn kunne hatt lyst til å si at det er ikke alltid at kritisk tankegang funker godt i forskningens verden, men han lar være fordi han vet at han er urimelig.

Om det ikke skjer noe med tida sånn rent objektivt sett, så er det ingen tvil om at det har skjedd noe med tida til familien. De har lært en helt ny by å kjenne, og nesten uten at de la merke til det (for i begynnelsen drev de og kjente etter hele tida) så har de gått over fra å være besøkende til at de bor her, har skaffet seg rutiner og vaner og venner.

Mor går på jobb og far går på lekegrupper. Far har fått to gode kamerater som også er hjemme med barn, og de møtes for kaffe før lekegrupper og går på konserter sånn innimellom. Av og til besøker familien nye venner i byen, og av og til går de søndagsturen alene.

Og uansett hva det er som kommer til å skje til neste år, eller året etter der, og om de kommer tilbake osv - så har oppholdet satt varige spor. Og for å ikke bare ergre Gullbjørns fysikklærer, men også hans norsklærer, så vil han gjerne avslutte dette innlegget med å si at så langt - har alle vært enige om at det har vært en fin tur.