#7 Ingefær

Ingefær er det første krydderet i år som kommer fra en rot. Nærmere bestemt er rota rhizomatisk, og dermed inspirasjonen til franske dekonstruktivister om hvordan det kan være mange nye ideer (knoller) på gang samtidig. Hvilken som helst av dem kan knekkes av og bli en ny plante, ihvertfall når de er ferske. Som samfunnsmetafor skal det understreke at det fins mange muligheter samtidig, hvorav vi ikke kan forutsi den neste. Men la oss la Deleuze og gjengen hans ligge.


For oss bærer det lite bud om at vi bare kan knekke av litt av ingefæren og få våre egne planter. Jo lenger ingefæren er ute av jorda, jo sterkere blir den, så de vi kjøper i butikken pleier å være ganske gamle. Forresten anbefales det i vår krydderibok å bruke ingefær som konservering, f. eks kan man sylte både agurk og gresskar i ingefær. Visstnok kjempegodt, muligens det må prøves.


Den spisseste smaken får man fra pulveret - som faktisk ikke smaker det samme som den ferske varianten i det hele tatt, slik at det ikke anbefales å blande dem. De hører hjemme i hver sine oppskrifter, og øl, ale og beer lages av pulver. Ideen om å tørke ingefær og øke holdbarheten kom først på 1600-tallet.


Heldigvis for oss, og dessverre for miljøet, er transport blitt så raskt og billig at det er lett å få tak på den ferske varianten. En morsom ting med oppskriftene om ingefær er at det måles i lengde, hvilket er ganske spesielt for noe som varierer såpass i volum. I oppskrifta vi brukte (fra boka "Krydre det") skulle man ha 5 cm ingefær uten at tykkelse var nevnt. Uansett var dette rikelig, og kylling i ingefærsaus ble sterk og god. Mye bedre enn samtlige av de ferdige wok-sausene vi har prøvd for å spare tid. For renskingen og kappingen tar litt tid, men er absolutt verdt det.