Å stå opp om mårran og gå på jobb

De enkleste ting, som før ikke var ting i det hele tatt, har nå blitt nesten uløselige floker etter at vi spedde på familien med enda en baby. En av de tingene som ikke var vanskelig før, er å komme seg ut av huset.

Før var den største utfordringa å våkne. Med en gang man hadde reist seg opp i senga var den viktigste bøygen overkommet, og man kunne bare gjøre det man ville, i valgfritt tempo, og så simpelthen åpne opp døra og gå ut.

Nå er dette en av de vanskeligste oppgavene i hjemmet, særlig hvis man er mor som skal på jobb.

En løsning, kunne man tro, var at hele familien spiser sammen, så tar mor med eldstemann i barnehagen, og så kan far og baby nyte dagen sammen.

Eldstemann er fornøyd med denne løsningen, men minstemann? Nei, den mammadalten begynner å skrike av det, og kommer seg ikke riktig resten av dagen. Mor går på jobb og lurer på om hun burde bli hjemmeværende, og om pappapermisjon er en dårlig idé, mens far lurer på om han kunne vært på jobb og lurer på om pappapermisjon er en dårlig idé. Baby sliter seg til slutt ut av all skrikingen og sovner utmattet.

Joda, prinsippene står for fall i hopetall når man får barn. Hva man mener politisk er riktig spiller ingen rolle hvis man mistenker at barna ikke har det bra. Eller at alle kan få mer ro. Men her kan vi ikke gi oss så lett, så vi har funnet en ny løsning.

Mor har vekkerklokka på klokka 6. Sniker seg ut av soverommet, forbi sovende baby, ut på badet og stille, stille kler hun på seg og går. Dersom dette går etter planen, våkner babyen og eldstemann rundt sju og vekker far med å hoppe på ham i senga. Da syns babyen det er helt greit at mamma ikke er der. Det er litt mer stress for far å ta alt av morgenstell og frokost for far, men han har delvis medgjørlige barn. De klager iallfall ikke på at de helst skulle vært sammen med noen andre, altså mor.

Jada, den løsningen er der. Men får vi den alltid til? Nei.

I morges våkner mor klokka 6, men er så trøtt at hun ikke helt står opp med en gang. Hun hører at det romsteres litt der borte i baby-senga. Hva har vi der? Nattsmokken, den selvlysende, svever et stykke over madrassen. Det betyr at babyen sitter i senga, den sniken. Det betyr også at mor ikke kommer seg forbi usett.

Babyen kommer opp i dobbeltsenga og får melk, og etterpå hopper han rundt omkring og gjentar det siste ordet han har lært seg. Om igjen og om igjen. Om han noen gang har sett en daddel, han som aldri har opplevd jul, vet vi ikke. Men det er ordet. Daddel. Om og om igjen. På et tidspunkt får mor smokkesnora kasta på nesen. Au!

Han roer seg etter en stund, og mens han er opptatt med å gi far en klem og fortelle mer om dadler, sniker mor seg ut. Inn på badet. Og mens mor tar på buksa hører hun det går på gangen. Hvis eldstemann finner ut at hun er der, kommer hun til å si mamma, kan jeg blir med deg på jobben? Hvorfor kan jeg ikke blir med deg på jobben? Mamma, hvorfor skal du dit? Lydnivået kommer til å gå opp, og babyen kommer til å merke at mammaen er borte, og så har man det gående, og ingen får en fin dag.

Og derfor står mor musestille på badet med buksa over knærne. Tør ikke røre en muskel, mens hun hører eldstemann gå forbi døra og inn på soverommet for å bruke far som trampoline.

Mor sniker på seg resten av klærne, tar med seg sekken som står i gangen. Mens det hviner i fryd fra soverommet åpner hun døra så stille hun kan. Og går ut i morgennatten uten å si farvel til familien sin.

Ikke ideelt, men det er best sånn. 

Gullbjørn observerer og blir observert

Det har jo skjedd ting siden sist Gullbjørn skrev rapport.

Gullbjørn begynte å skrive dengang familien hadde pappaperm i Australia. 

Denne gangen reiser familien også på tur for å ta deler av permisjonen. 

De kjører skift - 2 uker på og 2 uker av. 

Det er smart, for det er så kjekt å få være med på flere deler av utviklingen til lille Vegard. 

Nå får både mor og far delta på første tenner, første skritt og første mat. Nå venter de på de første ordene.

Gullbjørn syns ikke det er like eksotisk, men i august i år kom Gullbjørn for første gang til Trondheim. 

Resten av familien har vært her før. I den samme leiligheten bodde Idunn de første månedene sine. 

Det var en annen familie som bodde i leiligheten mens familien har bodd på Karmøy, de har ei jente på fem år og en gutt på ett år. 

Mens familien til Gullbjørn har ei jente på fire år (nå nettopp!) og en gutt på null år. 

Det var oppå Vegard sin lekegrind at Gullbjørn tenkte han skulle observere stua der familien bor.

Hmm - hvem sitter er det der oppe da?

 Er det noen jeg kan leke med?

Det var et deilig lår!

Gullbjørn kom heldigvis fra opplevelsen med begge beina i behold, og nå er de trygt planta på bakken - eller sofaen om du vil. 

Det spørs hvor mye tid Gullbjørn får til å skrive, men det er iallfall deilig å være på tur igjen!