Å stå opp om mårran og gå på jobb

De enkleste ting, som før ikke var ting i det hele tatt, har nå blitt nesten uløselige floker etter at vi spedde på familien med enda en baby. En av de tingene som ikke var vanskelig før, er å komme seg ut av huset.

Før var den største utfordringa å våkne. Med en gang man hadde reist seg opp i senga var den viktigste bøygen overkommet, og man kunne bare gjøre det man ville, i valgfritt tempo, og så simpelthen åpne opp døra og gå ut.

Nå er dette en av de vanskeligste oppgavene i hjemmet, særlig hvis man er mor som skal på jobb.

En løsning, kunne man tro, var at hele familien spiser sammen, så tar mor med eldstemann i barnehagen, og så kan far og baby nyte dagen sammen.

Eldstemann er fornøyd med denne løsningen, men minstemann? Nei, den mammadalten begynner å skrike av det, og kommer seg ikke riktig resten av dagen. Mor går på jobb og lurer på om hun burde bli hjemmeværende, og om pappapermisjon er en dårlig idé, mens far lurer på om han kunne vært på jobb og lurer på om pappapermisjon er en dårlig idé. Baby sliter seg til slutt ut av all skrikingen og sovner utmattet.

Joda, prinsippene står for fall i hopetall når man får barn. Hva man mener politisk er riktig spiller ingen rolle hvis man mistenker at barna ikke har det bra. Eller at alle kan få mer ro. Men her kan vi ikke gi oss så lett, så vi har funnet en ny løsning.

Mor har vekkerklokka på klokka 6. Sniker seg ut av soverommet, forbi sovende baby, ut på badet og stille, stille kler hun på seg og går. Dersom dette går etter planen, våkner babyen og eldstemann rundt sju og vekker far med å hoppe på ham i senga. Da syns babyen det er helt greit at mamma ikke er der. Det er litt mer stress for far å ta alt av morgenstell og frokost for far, men han har delvis medgjørlige barn. De klager iallfall ikke på at de helst skulle vært sammen med noen andre, altså mor.

Jada, den løsningen er der. Men får vi den alltid til? Nei.

I morges våkner mor klokka 6, men er så trøtt at hun ikke helt står opp med en gang. Hun hører at det romsteres litt der borte i baby-senga. Hva har vi der? Nattsmokken, den selvlysende, svever et stykke over madrassen. Det betyr at babyen sitter i senga, den sniken. Det betyr også at mor ikke kommer seg forbi usett.

Babyen kommer opp i dobbeltsenga og får melk, og etterpå hopper han rundt omkring og gjentar det siste ordet han har lært seg. Om igjen og om igjen. Om han noen gang har sett en daddel, han som aldri har opplevd jul, vet vi ikke. Men det er ordet. Daddel. Om og om igjen. På et tidspunkt får mor smokkesnora kasta på nesen. Au!

Han roer seg etter en stund, og mens han er opptatt med å gi far en klem og fortelle mer om dadler, sniker mor seg ut. Inn på badet. Og mens mor tar på buksa hører hun det går på gangen. Hvis eldstemann finner ut at hun er der, kommer hun til å si mamma, kan jeg blir med deg på jobben? Hvorfor kan jeg ikke blir med deg på jobben? Mamma, hvorfor skal du dit? Lydnivået kommer til å gå opp, og babyen kommer til å merke at mammaen er borte, og så har man det gående, og ingen får en fin dag.

Og derfor står mor musestille på badet med buksa over knærne. Tør ikke røre en muskel, mens hun hører eldstemann gå forbi døra og inn på soverommet for å bruke far som trampoline.

Mor sniker på seg resten av klærne, tar med seg sekken som står i gangen. Mens det hviner i fryd fra soverommet åpner hun døra så stille hun kan. Og går ut i morgennatten uten å si farvel til familien sin.

Ikke ideelt, men det er best sånn. 

Gullbjørn observerer og blir observert

Det har jo skjedd ting siden sist Gullbjørn skrev rapport.

Gullbjørn begynte å skrive dengang familien hadde pappaperm i Australia. 

Denne gangen reiser familien også på tur for å ta deler av permisjonen. 

De kjører skift - 2 uker på og 2 uker av. 

Det er smart, for det er så kjekt å få være med på flere deler av utviklingen til lille Vegard. 

Nå får både mor og far delta på første tenner, første skritt og første mat. Nå venter de på de første ordene.

Gullbjørn syns ikke det er like eksotisk, men i august i år kom Gullbjørn for første gang til Trondheim. 

Resten av familien har vært her før. I den samme leiligheten bodde Idunn de første månedene sine. 

Det var en annen familie som bodde i leiligheten mens familien har bodd på Karmøy, de har ei jente på fem år og en gutt på ett år. 

Mens familien til Gullbjørn har ei jente på fire år (nå nettopp!) og en gutt på null år. 

Det var oppå Vegard sin lekegrind at Gullbjørn tenkte han skulle observere stua der familien bor.

Hmm - hvem sitter er det der oppe da?

 Er det noen jeg kan leke med?

Det var et deilig lår!

Gullbjørn kom heldigvis fra opplevelsen med begge beina i behold, og nå er de trygt planta på bakken - eller sofaen om du vil. 

Det spørs hvor mye tid Gullbjørn får til å skrive, men det er iallfall deilig å være på tur igjen!

Grønnsaksforsettet 2013

Gullbjørn var lite aktiv på bloggerfronten i 2012. Ambisjonen var høy, grønnsaksforsettet var å prøve så mange krydder og urter som mulig. Når vi ser tilbake, fikk vi skrevet om 6 krydder og urter, og det kan se ut som om det stoppa etter at man hadde prøvd chilipulver, merian, rosmarin, estragon, paprika, chili og ingefær. Men det som stoppa var at forsettet hadde en for ambisiøs rapporteringsplan. Det er morsomt å lage mat, og det er morsomt å lese om krydder, men det var visst ikke så morsomt å dokumentere all bruk av krydder med en historisk gjennomgang av det krydderet.

Vi tar det på kvoten for planer som ikke ble på den måten vi tenkte.

I år har vi allerede begynt. Og grønnsaksforsettet har vel egentlig blitt et matforsett. Det kunne ha blitt "kast mindre og utnytt restene" - for vi har fått oss restematkokebok, og gullbjørn så at matmor ble veldig engasjert etter å ha lært at vi kaster 51 kg mat hver i dette landet.

Det er en ting vi har begynt å sette mer og mer pris på. Det er smaken av hjemmelaget saus. Første gangen vi stekte smør og mel, slik man gjør for å lage brun saus, stekte vi også vispen. Den måtte kastes. Andre gangen var vi mer oppmerksomme, og vispen ble bare litt bøyd. Den har vi ennå, som et minne om at plast og veldig varme ting ikke går i lag. Så vi har allerede lært å bruke stålvisp til den operasjonen der. Nå klarer vi å få til en lysebrun brun saus, og en hvit saus, begge uten klumper.

Det får bli de første på lista vår.

#1 Hvit saus.
Trikset: bruk varm melk for å unngå klumper.

#2 Brun saus
Trikset: bruk stålvisp. Og jo bedre kraft, jo bedre saus.

Vi har lagd noen andre sauser også, men ikke i år, og det må være en regel at det skal lages i sauseåret 2013 for å bli med på lista.

Så lurer vi på, er det saus i gryteretter? Her er vi litt ubestemte, men vi tar det med, siden det ofte er lik framgangsmåte bortsett fra at man koker ting oppi sausen før servering. Tar vi med det, fikk vi noe veldig godt i samlinga vår sist søndag.

#3 Thailandsk grønn karri.
Triks: Baby-auberginer er utrolig godt! Og fiskesaus i små mengder.

Dokumentasjonen blir ikke mer enn dette. Gullbjørn innser at det begynner å bli mye som skal ha oppmerksomhet i dette husholdet, og selv om dokumentasjon er jobben hans, liker han helst å få diskutert seg gjennom sakene før de skrives. Så enn så lenge, så oppdateres bare sida oppe på toppen. 

#7 Ingefær

Ingefær er det første krydderet i år som kommer fra en rot. Nærmere bestemt er rota rhizomatisk, og dermed inspirasjonen til franske dekonstruktivister om hvordan det kan være mange nye ideer (knoller) på gang samtidig. Hvilken som helst av dem kan knekkes av og bli en ny plante, ihvertfall når de er ferske. Som samfunnsmetafor skal det understreke at det fins mange muligheter samtidig, hvorav vi ikke kan forutsi den neste. Men la oss la Deleuze og gjengen hans ligge.


For oss bærer det lite bud om at vi bare kan knekke av litt av ingefæren og få våre egne planter. Jo lenger ingefæren er ute av jorda, jo sterkere blir den, så de vi kjøper i butikken pleier å være ganske gamle. Forresten anbefales det i vår krydderibok å bruke ingefær som konservering, f. eks kan man sylte både agurk og gresskar i ingefær. Visstnok kjempegodt, muligens det må prøves.


Den spisseste smaken får man fra pulveret - som faktisk ikke smaker det samme som den ferske varianten i det hele tatt, slik at det ikke anbefales å blande dem. De hører hjemme i hver sine oppskrifter, og øl, ale og beer lages av pulver. Ideen om å tørke ingefær og øke holdbarheten kom først på 1600-tallet.


Heldigvis for oss, og dessverre for miljøet, er transport blitt så raskt og billig at det er lett å få tak på den ferske varianten. En morsom ting med oppskriftene om ingefær er at det måles i lengde, hvilket er ganske spesielt for noe som varierer såpass i volum. I oppskrifta vi brukte (fra boka "Krydre det") skulle man ha 5 cm ingefær uten at tykkelse var nevnt. Uansett var dette rikelig, og kylling i ingefærsaus ble sterk og god. Mye bedre enn samtlige av de ferdige wok-sausene vi har prøvd for å spare tid. For renskingen og kappingen tar litt tid, men er absolutt verdt det. 

Chili - til Kristiansund med veldig god grunn

Vi har bestemt oss for at chili og chilipulver er to forskjellige ting. De brukes iallfall ulikt. Dessuten er det et vell av ulike chili-varianter, som alle heter nesten det samme, men kan være veldig forskjellig i styrke. Som sjokolade kom den fra sør-amerika, og i likhet med sjokoladen gir chilien et lite kick og litt lykkefølelse når man spiser den.

Chilien oss til å føle oss opprømte og glade, og man kan begynne å svette når det er virkelig hott. Selv spiste jeg mye mer chili før, og spesielt når jeg bodde i Thailand som del av feltarbeidet mitt.

Siden kjennetegnet på vestlig mat er (ifølge mine informanter) at den er likegyldig og smakløs, er det utrolig hvor mye troverdighet en antropologspire kan høste ved at man klarer å spise den heiteste maten. Det aller verste fra den tida var grønn papaya-salat, Som Tam,  fra Isan - den provinsen de fleste av mine informanter kom fra.

Det var for sterkt for vanlige thailendere. Jeg avsto fra å ha fermentert ferskvannskrabbe i min salat, men jeg spiste den med like mye chili som mine venner. Man skulle tro at de som var oppvokst med det kunne spise chili som om det var poteter - men det kan de ikke. Å spise som tam sammen var en identitetsgreie - vi satt sammen og svetta og kommenterte hvor sterk maten var. Jeg fikk høre at jeg var annerledes enn de andre turistene - jeg hadde det i meg til å bli en god thai - så de chiliopplevelsene varmet mer enn kroppen.

I årets grønnsaksforsett er premissene at vi skal lage mat med krydder vi ikke har prøvd før, eller krydder vi har prøvd før i mat vi ikke har prøvd før. Det har blitt mindre chili på meg med årene. For det første er vi litt usikre på når man kan begynne å servere virkelig heit mat til barn. Dessuten så smaker jo ikke mat annet enn chili hvis man har massevis oppi - ihvertfall nå når vi ikke er vant til det. Så selv om det innimellom følger med en chili i matlagingen måtte vi bestemme oss for en rett som skulle stå for vår bruk av chili. Og da ble det portugisiske retten innført til Kristiansund på begynnelsen av 1800-tallet: Bacalao. Egentlig betyr bacalao bare torsk, men sånn som det har blitt på norsk er det en spesifikk variant med tomatsaus, løk, potet, paprika og klippfisk. Og chili.

Man kan se for seg at portugiserne som kom til Kristiansund for å oppleve klippfiskmekka ble litt skuffet over at nordmennene ikke kunne tilberede fisken på en smakfull måte. Resten av befolkningen hadde tross alt kommet dit foruten grunn (det sies det iallfall i Kristiansunds nasjonalsang, signert Knutsen og Ludvigsen).


Så reiste jeg til Kristiansund 
Foruten grunn, til Kristiansund

Så reiste jeg til Kristiansund
Foruten grunn, til Kristiansund.  Oh  Yeah

Her trengs det retter med retning, tenkte portugiserne, men de dro igjen når de hadde lært bort den ene retten. Da ble det sving i sakene: Bacalaoen ble nasjonalrett og de fire bydelene: Tahiti, Kirkelandet, Goma og Marokko vitner om at Kristiansunderne lærte å se ut av landet for å finne inspirasjon. Og Lynni som ville fårra til Mexico på 80-tallet får vi tro har kommet tilbake med enda mer impulser utenfra.

Bacalaoen, den står seg, den var kjempegod. Uka etter brukte vi chili i thailandsk mat. Chilien er så fantastisk at den finnes i veldig mange kjøkken, det er nesten lettere å ramse opp kulturer som ikke bruker chili. Dermed er det på sin plass med et lite hurra! for bacalaoen. For det er den eneste retten i det norske kjøkken som bringer oss ut av de smakløses rekker.  

Krydderurt #5 - Paprika

Paprikapulver er tilsynelatende så vanlig i norsk matlaging at man som regel bare får kjøpt det i store glass fra krydderhylla i butikken - en ære som ellers bare er gitt til salt, pepper, kanel og piffi.

Siden familien lager ungarsk gulasj jevnlig er vi vant med å bruke store mengder paprika. Dette er en pepperfrukt som opprinnelig kom fra Sør-Amerika, men den paprikaen som brukes i matlaging i dag er en etterkommer av en genvariant som i sin tid ble kultivert fram i Ungarn.

Paprika inneholder enorme mengder C-vitaminer, og ble derfor brukt i eksperimentene til den ungarske vitenskapsmannen Albert Szent-Györgyi som fikk nobelprisen i 1937 for bl.a. sin oppdagelse av askorbinsyre.

Det paprikapulveret man får kjøpt i vanlige butikker i Norge er som mye annet her til lands ganske mildt, men i land som er mer seriøse i sin paprikabruk får man flere varianter, og der paprikaens styrke stopper tar søskenbarnet chili over.

Målet med vårt krydder- og urteforsett er ikke bare å bruke krydderne i ren tilstand, men også å bruke dem på nye måter. Derfor nyttet det ikke bare å lage gulasj som vanlig, så i stedet laget vi en paprikabasert kyllingsuppe med selvlaget kraft av kalkuninnmat vi hadde til overs fra nyttårsaften. Sånn sett var det nok krafta som bidro mer til den gode smaken i resultatet enn hva paprikaen gjorde, men uansett endte vi opp med en middag vi gjerne lager igjen.

Pappaen i familien dro forresten i sin tid på pilgrimsferd til Ungarn for å spise ekte gulasj, men uten å se noe til paprikabutikker slik som på bildet over.

Krydderurt #4 Estragon

Estragon er navnet på den ene karakteren i Samuel Becketts absurde stykke om å vente på Godot. Stykket handler om to fyrer som venter på noen som ikke kommer - og den mest åpenbare sammenligningen av hvem det er som ikke kommer er Gud, som ikke kommer fordi han ikke eksisterer. Estragon er naiv og kan finne endeløs glede av å se oppi skoene sine, og er dessuten kledd så fillete at det nesten bare kan anes at det en gang har vært klær, det han bærer på kroppen.

Estragon, urten, har også fått sitt navn fordi det ligner på noe - en mytisk drage. Rota ser nemlig litt drageaktig eller slangeaktig ut, og på engelsk heter den Tarragon eller Dragon's wort. Og etter den gamle magiske leveregelen: hvis det ser likt ut så er det sikkert likt, tenkte man at Estragon sikkert kurerte slangebitt.

Det er den franske varianten av estragon som er mest aromatisk, og estragon er en viktig bestanddel i det franske kjøkkenet. Og på samme måte som estragon likner en drage, ligner klassisk norsk kjøkken på det franske, for det liker vi å sammenligne oss med. I familiekokeboka heter for eksempel den hvite sausen som fiskebollene ligger i, bechamel. Smørsausen heter hollandaise og favoritten, ja den heter bernaise. Eller i klassisk norsk form: biff med løk, pomm fri og bærrne.

Det er litt rart, egentlig. De fleste franske låneord er så norske at vi glemmer at de er franske, sånn som sjåfør og sjampinjong og sjampis. Sjalottlauken er så norsk at man uttaler det på fjell-dialekt. Men bearnaise-sausen, der må vi fremdeles lure på hvordan man staver. For fint ska det være, sa kjerringa, hu skeit i et cocktailglass.

Vi kunne jo selvfølgelig ikke bruke pose for å få brukt estragon på en ny måte, og dessuten skulle vi være litt fine på det og ha biff med gulrøtter vichy og syltet sjampinjong, så vi måtte lage fra bunnen av. Da reduserte vi vineddik sammen med sjalottløk, rørte i eggeplommer og var forsiktige med varmen når vi hadde oppi 200 gram smør (!). Så lærte vi hva som skjer når sausen sprekker. For det gjorde den, og det var ingen mann i Norges land som kunne få den til å bli usprukket igjen. Det at sausen sprekker betyr nemlig at eggeplommen begynner å bli hardkokt.

Dermed endte vår fine saus med å se frastøtende ut. Men selv om det ser ut som galle smaker sprukket bearnaise godt. Siden vi nå vet hva vi gjorde feil kommer vi garantert til å prøve igjen.