Hjelp! Babyen er borte!

Gullbjørn har, fra sin plass øverst i sofaen, sett utover familien Ervik Vea sin stue, terasse og støyvoll, og observert samspillet mellom de fire som bor i huset i Vedavågen. Mens Sydney inspirerte til tanker om store spørsmål som favnet over et bredt spekter, sitter han nå og vurderer de nærmere ting. Ja for den del, han har jo også holdt seg oppdatert om situasjonen i verden. Likevel er det først når han klarer å lage koblinger mellom den han ser i den nære verden med det han får med seg fra den medierte sfæren av kunnskap fra det store internettet, det er da han blir inspirert til å skrive.

Nja, eller kanskje lager han koblingene selv, i ettertid. Noe har iallefall hendt siden han inntok plassen på sofaen som er verdt å rapportere. For fire uker siden kom familien hjem til Karmøy, og siden det har babyen i familien blitt borte! Dette er ikke en umiddelbar forsvinningsakt a la David Copperfield. Dette er av den typen som gradvis demrer, først små indikasjoner på avvikende adferd, så noen flere tegn, før det åpner seg i bevisstheten som en helt definitiv forskjell.

Eugene Ionesco har skrevet et fantastisk skuespill med et slikt tema. Han er en hovedmann i det som ble kalt det absurde teater, så da er det ikke så rart at handlingen er lagt til en landsby hvor det først er en av byens innbyggere som blir forvandlet til et neshorn, så en til. Det er ubehagelig at det skjer i landsbyen, men ikke mye mer. Hovedpersonen legger knapt merke til den første, men når nære venner av han plutselig blir forvandlet til neshorn vasker det innover stykket som en bølge. Og til sist er det faktisk bare hovedpersonen igjen som er menneske, og da er ikke neshorn rare lenger, de er normen. Den nest siste, en kvinnelig forsker som hovedpersonen er forelsket i, klarer ikke lenger stå imot presset og lengter til slutt etter å bli neshorn.

Men nå handler det ikke om folk som blir til neshorn, men om babyen som blir borte. Gullbjørn skal være den første til å innrømme det - her også handler det mer om en forvandling til noe enn fra noe, men det høres så mye mer dramatisk ut at en baby blir borte enn at babyen utvikler seg til å bli ei lita jente. Og når det ikke er så mye å skrive om så må man legge til så mye drama man kan. For noe har definitivt skjedd.

En ting er at kroppen har blitt annerledes. Føttene har strekt seg ut og er tilpasset gange, eller i dette tilfellet, løping, mens den hjulbente krabbestillingen har forsvunnet. Håret lar vente på seg, men de tretten tennene bidrar til at Gullbjørn tydelig ser at dette er ei jente.

En annen ting er kommunikasjonen. Mens babyen strekker seg mot noe hun vil ha, lager kanskje noen misfornøyde lyder til, så tar den lille jenta bestemt fast i en finger og strekker den i den retning hun vil, og kobler fingeren mot det hun ønsker. Det er kanskje litt vanskelig å sette sammen puslespill med fire biter, så istedet for å prøve selv og mislykkes, så er det bedre å legge puslebiten i ei hånd som klarer det. Hun kan ikke ta på seg sko selv, men hun vet hvor de er sånn at hun kan få sagt ifra at hun vil ut.

Og hvis mamma står i veien - så kan den lille jenta ta tak i fingeren og plassere mamma på en stol sånn at den lille jenta kan leke med gardinene, selv om det er helt åpenbart at mamma stod der for å passe på at hun ikke skulle leke med dem. Hun vet hva som ikke er lov, og så bryr hun seg ikke om det. Hun vet hva hun vil og kan sette seg på bakbeina. Og hun venter ikke lenger til hun blir tilbudt det hun vil ha, hun vet hvor koppen er, og kan få åpnet kjøleskapet for å peke på melka. Ikke med egen fysisk kraft, men med viljekraft og voksenhjelp.

Så er det språket. Gullbjørn hører at det er mange forskjellige lyder, og det er massevis av lange setninger. Det varierer ettersom om jenta prater i telefonen, med seg selv eller med de voksne. Men fremdeles skjønner han ingenting. Gullbjørn har sett et fascinerende forskningsverk over hvordan et barn lærer å snakke sammen med de andre han er rundt - Deb Roy filma hele leiligheten sin og hadde 90000 timer med video av hvordan sønnen hans lærte å snakke. Ordet starter som bababa og blir til water noen måneder senere.

Gullbjørn har ikke mulighet til å gjøre en sånn inngående datainnsamling og analyse, men det kan se ut som om den lille jenta prøver ut alle lydene. Men hun klarer å kommunisere så godt på andre måter at hun ikke egentlig trenger språk. De grunnleggende behov klarer hun å dekke med tegn og tilgang til voksne fingre. Og de voksne blir nesten alltid med. For det er spennende å finne ut hvem hun er og hva hun vil si. Det blir mer og mer tydelig, dag for dag.

Hjemme, og nå er det slutt?

Nå har Gullbjørn vært hjemme i over to uker. Han har funnet plassen sin oppå sofaen der han satt før han og familien dro til Australia. Gullbjørn ble kjempeglad for å se storebror Ask igjen, og det var spesielt kjekt å se at Ask og Idunn har det så bra sammen. Idunn sier jo ikke så mye ennå, det trenger hun heller ikke, for de klarer å leke gjemsel og sisten helt uten at de kommuniserer med språk.

Det er jo litt å se på.

Foreldrene i familien styrer på og prøver å tilpasse huset sitt sånn at det passer til en tobarnsfamilie. Det mangler for eksempel et eget soverom til Idunn, så hun har fått myggnetting (eller himmel om du vil) over senga si, så er det iallfall litt avskjermet fra senga til mamma og pappa. Og Gullbjørn observerer, ikke uten overraskelse, at foreldrene bruker vanlige torsdags ettermiddager til å rydde, vaske klær og sette inn i oppvaskmaskina.

Det er litt å se på det også.

Men skal han være ærlig synes Gullbjørn at det er litt mindre å se på fra en sofarygg på Karmøy enn å se utover Sydney skyline fra en femte-etasjes balkong. Familien har til og med tatt i bruk televisjonsapparatet sitt, det satte de i skapet i leiligheten i Sydney, siden skyline var nok å ha som skjermsparer når kvelden hadde lagt seg over byen. Det har blitt lite øl også, selv om ryktene sier at det blir øl og musikk til husvasken i kveld.

Gullbjørn lurer på om det er sånn det skal være.

For hvis det er det kommer Gullbjørn ikke til å skrive så masse om Karmøy og støyvollen mot Vestre Veaveg. Da ser han heller ut på terassen og på den fine vindmølleblomsten i polyester og plast som familien skaffa seg i Chinatown en av de siste dagene i Sydney. Her er det sterk vind og den snurrer rundt og rundt. Og rundt. Fungerer den som en tidsmaskin? En teleportør? Kan Gullbjørn plutselig havne tilbake i Sydney?

Puh - nei. Det gikk visst ikke. Men det betyr vel ikke at alt er over etter turen? Gullbjørn vil ikke det, han har altfor mange minner som han ikke har rapportert. Han tok jo tross alt oppdraget. Han må skrive mere om pappene på tur i Newtown, og de blå fjellene, og til og med tullelandet Dubai som de såvidt var innom for siste gang på vei hjem. Så Gullbjørn anser seg ikke som ferdig ennå. Det er ennå mye å fortelle.